Na sitte eg pa pcen te Michael Zarb. Michael e var aller forste couchsurfing vert. noen sinne! couchsurfing? google it. det e ganske kult. me kjente ikkje michael da me ankom vakre Sydney for tre dager siden, men det gjor me na. vips en ny venn pa andre siden av kloden. Helene sove pa gulvet, og eg pa sofaen. nice and comfy. Me bor gratis, blir kjent me ein lokal kar, far tips, tar del i couch surfing miljoet og mote andre mennesker pa reisefot! det funke forelopigt veldig greit! Sydney og Australia e ganske flott og hjemmelig. Det e sa merkelig og vanskelig a gripe, at her pa andre siden av kloden, finnes der ein verden som e sa lik min egen. Her har me truffet mange fantastiske mennesker, og noen herlige og kjente fjes fra Stavanger. Sa livet smile til oss her nere, Down Under. me har til og me smakt Kengurukjott!
Bare for redelighetens skyld skal eg oppsummere pa minimalistisk vis ka som har skjedd siden sist, dvs 21 mars:
De mektige og mystiske Angkor templene ved Siem Reap. Fisker som spiser den dode huden av de trotte fottene vare. Kalde bussturer og fuktige Kuala Lumpur. Ken, kompisen min fra Minnesota viser oss den lokale maten og hvordan vi spiser den. Pinlig og overdrevent tarevatt, men nodvendig farvel me de to guttene fra Stavanger. En katt i et venterom som sitter som Homer Simpson. AirAsia og ingen tepper pa langdistansefly. "Could have been cocaine" (vaskepulver gjennom tollen) og 25 dollar sengen pa "billige" hosteller. Melbourne og vintageshopping og fantastisk pizza. Plutselig e det host og aret e snudd opp ner. 250 dollar for a ta 12 timers busstur te sydney, eller a fly for 60 dollar . Me flyr til Sydney. Varmt mote me Elen, Frida og Emma (Helenes venn fra Tannum Sands). Leilighet i 27 etasje i en av Sydneys mange skyskrapere. Byvandring med en begeistret Martin. Couchsurfing hos Michael.
So far so good. i morgen vente ein dag me shopping.. (hehe, me bor jo gratis sa koffer ikkje)
xoxo
fredag 8. april 2011
mandag 21. mars 2011
KAMPUCHEA...
...e sinnsykt varmt. Om me syntes Vietnam va varmt, ante me virkelig ikkje koss Kambodsja e. Det va hvertfall det me tenkte naar me ankom Phnom Pehn me buss fra Saigon. Me va litt bekymra for kossen grensekryssingen kom te aa gaa, m en dette gikk overraskende lett, mistenkelig lett. Me gav passene vaare te bussguiden vaar, saa ordna han alt. Og naar me sko gjennom karantenen, blei Ingeborg stillt det eineste "helse"sporsmaalet me fikk av den glisende kambodsjiske grensevakten, og det va: Are you single???
Phnom Pehn va som sagt meget varmt, men ogsaa meget kjekt. Det va to sterke dager me hadde itte kverandre, daa me for me tok bussen til Kambodsja besokte Krigsmuseet i Saigon og dagen etterpaa drog te Killing Fields. Krigsforbrytermuseet i Ho Chi Mihn va virkelig bra, et av de beste museene eg har vert paa. Ikkje bare fordi det va sterkt og trist aa se alt som skjer under krig og kor vel dokumentert det va, men mest av alt for aa se maaten det heile ble lagt fram paa av de Vietnamesiske myndighetene. Der va alle bildene av amerikanske soldater lagt frem paa en ganske antiamerikansk maate, og alle vietnamsiske soldatene va Patriots. Propagandaen va ikkje saerlig skjult og amerikanerne ikkje saerlig spart for kritikk for aa si det saann.
Men uansett kor trist dette va, slo det ikke opplevelsen me hadde naar me saa den mest kjente av mange Killing Fields. Killing Fields e en betegnelse paa et omraade kor Rode Khmer tok med de fangene som skulle drepes, nettopp for aa drepe de. Killing Fields uetnfor Phnom Pehn e gravsted for ca 20 000 mennesker, mange kvinner og barn. Det va ubeskrivelig aa se monumentet laget av over 8000 hodeskaller, rangert etter kjonn og alder, og rett og slett ekkelt trist aa saa gaa gjennom de mange mange massegravene. BEsoket va ytterst deprimerende, men likevel viktig aa ha faatt med seg.
Naa e me i en liten kystby som hette Sihanoukville, og snart gaar turen ut til en pitteliten oy kor kun rundt 30- 40 backpackere befinne seg. Her planlegge me aa ikkje gjoer noe aent enn aa slappe av og sole oss og bade saa lenge me orke. Late dager tas imot med glede!
Phnom Pehn va som sagt meget varmt, men ogsaa meget kjekt. Det va to sterke dager me hadde itte kverandre, daa me for me tok bussen til Kambodsja besokte Krigsmuseet i Saigon og dagen etterpaa drog te Killing Fields. Krigsforbrytermuseet i Ho Chi Mihn va virkelig bra, et av de beste museene eg har vert paa. Ikkje bare fordi det va sterkt og trist aa se alt som skjer under krig og kor vel dokumentert det va, men mest av alt for aa se maaten det heile ble lagt fram paa av de Vietnamesiske myndighetene. Der va alle bildene av amerikanske soldater lagt frem paa en ganske antiamerikansk maate, og alle vietnamsiske soldatene va Patriots. Propagandaen va ikkje saerlig skjult og amerikanerne ikkje saerlig spart for kritikk for aa si det saann.
Men uansett kor trist dette va, slo det ikke opplevelsen me hadde naar me saa den mest kjente av mange Killing Fields. Killing Fields e en betegnelse paa et omraade kor Rode Khmer tok med de fangene som skulle drepes, nettopp for aa drepe de. Killing Fields uetnfor Phnom Pehn e gravsted for ca 20 000 mennesker, mange kvinner og barn. Det va ubeskrivelig aa se monumentet laget av over 8000 hodeskaller, rangert etter kjonn og alder, og rett og slett ekkelt trist aa saa gaa gjennom de mange mange massegravene. BEsoket va ytterst deprimerende, men likevel viktig aa ha faatt med seg.
Naa e me i en liten kystby som hette Sihanoukville, og snart gaar turen ut til en pitteliten oy kor kun rundt 30- 40 backpackere befinne seg. Her planlegge me aa ikkje gjoer noe aent enn aa slappe av og sole oss og bade saa lenge me orke. Late dager tas imot med glede!
fredag 18. mars 2011
Landsbyeventyr
Eg (Helene) har vert veldig daarlig te aa blogge i Vietnam, men det e rett og slett litt tetak naar en ikkje har me PC sjol, eller i det minste en PC som fungere (Tord sin data krasja andre dagen). Men naa faar eg endelig ut fingen, siden de andre sove frempaa uansett (syvsovere!) og eg ikkje har noe bedre aa gjoer paa.
Vietnam va heilt fantastisk og tiden har gaatt utrolig fort, noe som jo maa bety at me har hatt det veldig kjekt. Vaeret va flott, strendene fine og maten deilig, tror me spiste merr i Vietnam enn me gjor under heile Indiaoppholdet! Det eineste eg synes va litt dumt i 'Nam, va rett og slett at det va litt for lett aa ver backpacker der. Alt skjer heilt av seg sjol, og enkver idiot kan dra paa backpacking i Vietnam (og trust me, de va det mange av, idiotene altsaa). Vietnam va ikkje backpacking, men flashpacking. Ikkje ein gang stod me ovenfor et problem eller utfordring, alt blei lagt opp easy peasy og det va konstant turister overalt. Dette e jo egentlig vel og bra, men itte India virka det litt vel kommersielt. Kunne like saa greit reist rundt me en rullekoffert liksom.
Men! Vietnam va utrolig bra altsa, vil anbefale alle aa reise dit. Den kjekkeste opplevelsen eg hadde tror eg va naar meg og Tord la ut paa en aldri saa liten sykkeltur ut paa landsbyen utenfor Hoi An, noe som blei te et ganske stort eventyr. Forst sykla me etter instruksjoner og etter "kartet" hotellverten hadde tegna for oss. Men dette gikk ikkje saa bra, og snart fant me oss sjol syklende langs motorveien i 30 grader klokken 12 om dagen. Saa me bestemte oss for aa ta inn en random sidegate og vips! va me i tjukkeste landsby. Her va det en overflod av unger som tydeligvis akkurat hadde slutta paa skolen, og de overfalt oss heilt. Den lille timen me va i den landsvyen hadde me (og eg overdrive ikkje) 15-20 unger folgende itte oss mens de fnisa og tok paa disse rare veslitge skapningene. Meg synes de bare va litt teit tror eg, men Tord derimot kunne sikkert tatt med seg heile gjengen hjem. De simpeltent elska den hoye, blonde mannen! Han blei nesten tatt te fange av de. Me provde aa spor de om veien videre, men korenn me pekte sa de bare: No no, saa me bestemte oss bare for aa prove oss videre langs en tilfeldig vei. Det va forst itte me hadde sykla der en stund at me kom paa at grunnen te de kanskje sa No no kunne vere pga minedaren som fortsatt e i landet paa utraakka veier, saa me blei litt nervose. Men me leve jo tydeligvis ennaa. Me sykla oss vill i risaakre og maisaakre, og etter et par timer me fantastisk landsskap, fant me oss sjol me en blindvei kor me hadde valget om aa krysse en gravplass, gaa mot et slakteri kor kuene skreik (huff det va ekkelt) eller bevege oss mot et tomt hus. Valget falt paa det siste, og me endte opp me a trille syklene vaare provende gjennom det tomme huset, noe som gikk fint, men som va litt skummelt siden me ikkje saa eller horte noen folk, aent enn slakterhuset borti veien. Saa bar det videre gjennom aakre og gress, og landskapet blei binere og finere. Heilt te men kom te en dam. En bonde me traff paa veien saa te oss at me maatte krysse denne dammen, som va full av vannliljer og riktig vakker, men eg va en smule (veldig) redd for diverse igler, slanger osv. Heldigvis va Tord mann nok te aa ta av seg buksene og traakke over vannet mens han bar syklene vaare over. og vannet va dypt! gikk meg opp te rompen! Men dette va jo eneste veien me kunne ta for aa komme oss ut av bondelandsbyen.
Eventyret toppa seg paa hjemveien naar den eine pedalen paa sykkelen min falt av, og me bytta paa aa sykle me ein pedal. Nice.
Alt i alt et ganske kult eventyr!
Vietnam va heilt fantastisk og tiden har gaatt utrolig fort, noe som jo maa bety at me har hatt det veldig kjekt. Vaeret va flott, strendene fine og maten deilig, tror me spiste merr i Vietnam enn me gjor under heile Indiaoppholdet! Det eineste eg synes va litt dumt i 'Nam, va rett og slett at det va litt for lett aa ver backpacker der. Alt skjer heilt av seg sjol, og enkver idiot kan dra paa backpacking i Vietnam (og trust me, de va det mange av, idiotene altsaa). Vietnam va ikkje backpacking, men flashpacking. Ikkje ein gang stod me ovenfor et problem eller utfordring, alt blei lagt opp easy peasy og det va konstant turister overalt. Dette e jo egentlig vel og bra, men itte India virka det litt vel kommersielt. Kunne like saa greit reist rundt me en rullekoffert liksom.
Men! Vietnam va utrolig bra altsa, vil anbefale alle aa reise dit. Den kjekkeste opplevelsen eg hadde tror eg va naar meg og Tord la ut paa en aldri saa liten sykkeltur ut paa landsbyen utenfor Hoi An, noe som blei te et ganske stort eventyr. Forst sykla me etter instruksjoner og etter "kartet" hotellverten hadde tegna for oss. Men dette gikk ikkje saa bra, og snart fant me oss sjol syklende langs motorveien i 30 grader klokken 12 om dagen. Saa me bestemte oss for aa ta inn en random sidegate og vips! va me i tjukkeste landsby. Her va det en overflod av unger som tydeligvis akkurat hadde slutta paa skolen, og de overfalt oss heilt. Den lille timen me va i den landsvyen hadde me (og eg overdrive ikkje) 15-20 unger folgende itte oss mens de fnisa og tok paa disse rare veslitge skapningene. Meg synes de bare va litt teit tror eg, men Tord derimot kunne sikkert tatt med seg heile gjengen hjem. De simpeltent elska den hoye, blonde mannen! Han blei nesten tatt te fange av de. Me provde aa spor de om veien videre, men korenn me pekte sa de bare: No no, saa me bestemte oss bare for aa prove oss videre langs en tilfeldig vei. Det va forst itte me hadde sykla der en stund at me kom paa at grunnen te de kanskje sa No no kunne vere pga minedaren som fortsatt e i landet paa utraakka veier, saa me blei litt nervose. Men me leve jo tydeligvis ennaa. Me sykla oss vill i risaakre og maisaakre, og etter et par timer me fantastisk landsskap, fant me oss sjol me en blindvei kor me hadde valget om aa krysse en gravplass, gaa mot et slakteri kor kuene skreik (huff det va ekkelt) eller bevege oss mot et tomt hus. Valget falt paa det siste, og me endte opp me a trille syklene vaare provende gjennom det tomme huset, noe som gikk fint, men som va litt skummelt siden me ikkje saa eller horte noen folk, aent enn slakterhuset borti veien. Saa bar det videre gjennom aakre og gress, og landskapet blei binere og finere. Heilt te men kom te en dam. En bonde me traff paa veien saa te oss at me maatte krysse denne dammen, som va full av vannliljer og riktig vakker, men eg va en smule (veldig) redd for diverse igler, slanger osv. Heldigvis va Tord mann nok te aa ta av seg buksene og traakke over vannet mens han bar syklene vaare over. og vannet va dypt! gikk meg opp te rompen! Men dette va jo eneste veien me kunne ta for aa komme oss ut av bondelandsbyen.
Eventyret toppa seg paa hjemveien naar den eine pedalen paa sykkelen min falt av, og me bytta paa aa sykle me ein pedal. Nice.
Alt i alt et ganske kult eventyr!
torsdag 17. mars 2011
Første kveld i Saigon. Siste kveld i Vietnam.
Me har hatt noen fantastiske dager siden sist me bretta ut livet vårt her på bloggen. Harry-drikke-me-meksikanske-hatter-på-natten-lang-(ikkje-oss-seff)-varme-fine-Nha Trang var interessant nok. Me såg mange skalla, feite men på fylla ala Gran Kanaria, og var på en utolig steroetypisk "PARTY BOAT" ute på bøljann den turkise. Det såg ut som crewet var generelt mer gira på livet og øl, enn noen av de betalende passasjeren. En hel dags utflukt med lunsj, og en minnerik versjon av Wonderwall på kjøpet kom kun på nette 30 kroner pr pers så det var definitivt verdt penga.
Etter Nha Trang overlevde vi så vidt verdens varmeste og fuktigste busstur mellom Nha Trang og til Mui Ne. Skinnseter, 35 grader og 5 timers busstur kombinert med slitne nordmenn er ingen god kombinasjon. Vi var relativt klamme i rumpa da vi endelig steg ut av bussen og priset oss lykklige da vi fort fant det avslappende 6- dollar-natten-hotellet som lå like på stranden . I Mui Ne plasket vi opp til flere ganger daglig i det deilig bassenget vårt, la ut på ambesiøse sykkelturer til skitne fiskelandsbyer og fikk sand i bakendene etter en timelang ekspedisjon i de fantastisk vakre og gripende røde sanddynene ovenfor det lille ferieparadiset.
Nå sitte me (Ingeborg og Håvard) på det knøttlille hotellrommet vårt i District 1 i mektige, urbane og overaskende kommersielle og lukseriøse Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon), og prøve å fordøye Viet Nam. I morgen må vi ut av dette langstrakte landet ettersom vi ikke har gyldig oppholdstilatelse her lenger enn disse 14 dagene som så plutselig har gått forbi. Neste stopp: Kambodsja og Phnom Penh.
Etter Nha Trang overlevde vi så vidt verdens varmeste og fuktigste busstur mellom Nha Trang og til Mui Ne. Skinnseter, 35 grader og 5 timers busstur kombinert med slitne nordmenn er ingen god kombinasjon. Vi var relativt klamme i rumpa da vi endelig steg ut av bussen og priset oss lykklige da vi fort fant det avslappende 6- dollar-natten-hotellet som lå like på stranden . I Mui Ne plasket vi opp til flere ganger daglig i det deilig bassenget vårt, la ut på ambesiøse sykkelturer til skitne fiskelandsbyer og fikk sand i bakendene etter en timelang ekspedisjon i de fantastisk vakre og gripende røde sanddynene ovenfor det lille ferieparadiset.
Nå sitte me (Ingeborg og Håvard) på det knøttlille hotellrommet vårt i District 1 i mektige, urbane og overaskende kommersielle og lukseriøse Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon), og prøve å fordøye Viet Nam. I morgen må vi ut av dette langstrakte landet ettersom vi ikke har gyldig oppholdstilatelse her lenger enn disse 14 dagene som så plutselig har gått forbi. Neste stopp: Kambodsja og Phnom Penh.
onsdag 9. mars 2011
Fra helvete til himmelen på 3 dager.
Hei verden. Hei Mr. Clooney
Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.
Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen. Interesant nok, men ingenting har til nå toppet opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd.
Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.
Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.
Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen. Interesant nok, men ingenting har til nå toppet opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd.
Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)