Na sitte eg pa pcen te Michael Zarb. Michael e var aller forste couchsurfing vert. noen sinne! couchsurfing? google it. det e ganske kult. me kjente ikkje michael da me ankom vakre Sydney for tre dager siden, men det gjor me na. vips en ny venn pa andre siden av kloden. Helene sove pa gulvet, og eg pa sofaen. nice and comfy. Me bor gratis, blir kjent me ein lokal kar, far tips, tar del i couch surfing miljoet og mote andre mennesker pa reisefot! det funke forelopigt veldig greit! Sydney og Australia e ganske flott og hjemmelig. Det e sa merkelig og vanskelig a gripe, at her pa andre siden av kloden, finnes der ein verden som e sa lik min egen. Her har me truffet mange fantastiske mennesker, og noen herlige og kjente fjes fra Stavanger. Sa livet smile til oss her nere, Down Under. me har til og me smakt Kengurukjott!
Bare for redelighetens skyld skal eg oppsummere pa minimalistisk vis ka som har skjedd siden sist, dvs 21 mars:
De mektige og mystiske Angkor templene ved Siem Reap. Fisker som spiser den dode huden av de trotte fottene vare. Kalde bussturer og fuktige Kuala Lumpur. Ken, kompisen min fra Minnesota viser oss den lokale maten og hvordan vi spiser den. Pinlig og overdrevent tarevatt, men nodvendig farvel me de to guttene fra Stavanger. En katt i et venterom som sitter som Homer Simpson. AirAsia og ingen tepper pa langdistansefly. "Could have been cocaine" (vaskepulver gjennom tollen) og 25 dollar sengen pa "billige" hosteller. Melbourne og vintageshopping og fantastisk pizza. Plutselig e det host og aret e snudd opp ner. 250 dollar for a ta 12 timers busstur te sydney, eller a fly for 60 dollar . Me flyr til Sydney. Varmt mote me Elen, Frida og Emma (Helenes venn fra Tannum Sands). Leilighet i 27 etasje i en av Sydneys mange skyskrapere. Byvandring med en begeistret Martin. Couchsurfing hos Michael.
So far so good. i morgen vente ein dag me shopping.. (hehe, me bor jo gratis sa koffer ikkje)
xoxo
fredag 8. april 2011
mandag 21. mars 2011
KAMPUCHEA...
...e sinnsykt varmt. Om me syntes Vietnam va varmt, ante me virkelig ikkje koss Kambodsja e. Det va hvertfall det me tenkte naar me ankom Phnom Pehn me buss fra Saigon. Me va litt bekymra for kossen grensekryssingen kom te aa gaa, m en dette gikk overraskende lett, mistenkelig lett. Me gav passene vaare te bussguiden vaar, saa ordna han alt. Og naar me sko gjennom karantenen, blei Ingeborg stillt det eineste "helse"sporsmaalet me fikk av den glisende kambodsjiske grensevakten, og det va: Are you single???
Phnom Pehn va som sagt meget varmt, men ogsaa meget kjekt. Det va to sterke dager me hadde itte kverandre, daa me for me tok bussen til Kambodsja besokte Krigsmuseet i Saigon og dagen etterpaa drog te Killing Fields. Krigsforbrytermuseet i Ho Chi Mihn va virkelig bra, et av de beste museene eg har vert paa. Ikkje bare fordi det va sterkt og trist aa se alt som skjer under krig og kor vel dokumentert det va, men mest av alt for aa se maaten det heile ble lagt fram paa av de Vietnamesiske myndighetene. Der va alle bildene av amerikanske soldater lagt frem paa en ganske antiamerikansk maate, og alle vietnamsiske soldatene va Patriots. Propagandaen va ikkje saerlig skjult og amerikanerne ikkje saerlig spart for kritikk for aa si det saann.
Men uansett kor trist dette va, slo det ikke opplevelsen me hadde naar me saa den mest kjente av mange Killing Fields. Killing Fields e en betegnelse paa et omraade kor Rode Khmer tok med de fangene som skulle drepes, nettopp for aa drepe de. Killing Fields uetnfor Phnom Pehn e gravsted for ca 20 000 mennesker, mange kvinner og barn. Det va ubeskrivelig aa se monumentet laget av over 8000 hodeskaller, rangert etter kjonn og alder, og rett og slett ekkelt trist aa saa gaa gjennom de mange mange massegravene. BEsoket va ytterst deprimerende, men likevel viktig aa ha faatt med seg.
Naa e me i en liten kystby som hette Sihanoukville, og snart gaar turen ut til en pitteliten oy kor kun rundt 30- 40 backpackere befinne seg. Her planlegge me aa ikkje gjoer noe aent enn aa slappe av og sole oss og bade saa lenge me orke. Late dager tas imot med glede!
Phnom Pehn va som sagt meget varmt, men ogsaa meget kjekt. Det va to sterke dager me hadde itte kverandre, daa me for me tok bussen til Kambodsja besokte Krigsmuseet i Saigon og dagen etterpaa drog te Killing Fields. Krigsforbrytermuseet i Ho Chi Mihn va virkelig bra, et av de beste museene eg har vert paa. Ikkje bare fordi det va sterkt og trist aa se alt som skjer under krig og kor vel dokumentert det va, men mest av alt for aa se maaten det heile ble lagt fram paa av de Vietnamesiske myndighetene. Der va alle bildene av amerikanske soldater lagt frem paa en ganske antiamerikansk maate, og alle vietnamsiske soldatene va Patriots. Propagandaen va ikkje saerlig skjult og amerikanerne ikkje saerlig spart for kritikk for aa si det saann.
Men uansett kor trist dette va, slo det ikke opplevelsen me hadde naar me saa den mest kjente av mange Killing Fields. Killing Fields e en betegnelse paa et omraade kor Rode Khmer tok med de fangene som skulle drepes, nettopp for aa drepe de. Killing Fields uetnfor Phnom Pehn e gravsted for ca 20 000 mennesker, mange kvinner og barn. Det va ubeskrivelig aa se monumentet laget av over 8000 hodeskaller, rangert etter kjonn og alder, og rett og slett ekkelt trist aa saa gaa gjennom de mange mange massegravene. BEsoket va ytterst deprimerende, men likevel viktig aa ha faatt med seg.
Naa e me i en liten kystby som hette Sihanoukville, og snart gaar turen ut til en pitteliten oy kor kun rundt 30- 40 backpackere befinne seg. Her planlegge me aa ikkje gjoer noe aent enn aa slappe av og sole oss og bade saa lenge me orke. Late dager tas imot med glede!
fredag 18. mars 2011
Landsbyeventyr
Eg (Helene) har vert veldig daarlig te aa blogge i Vietnam, men det e rett og slett litt tetak naar en ikkje har me PC sjol, eller i det minste en PC som fungere (Tord sin data krasja andre dagen). Men naa faar eg endelig ut fingen, siden de andre sove frempaa uansett (syvsovere!) og eg ikkje har noe bedre aa gjoer paa.
Vietnam va heilt fantastisk og tiden har gaatt utrolig fort, noe som jo maa bety at me har hatt det veldig kjekt. Vaeret va flott, strendene fine og maten deilig, tror me spiste merr i Vietnam enn me gjor under heile Indiaoppholdet! Det eineste eg synes va litt dumt i 'Nam, va rett og slett at det va litt for lett aa ver backpacker der. Alt skjer heilt av seg sjol, og enkver idiot kan dra paa backpacking i Vietnam (og trust me, de va det mange av, idiotene altsaa). Vietnam va ikkje backpacking, men flashpacking. Ikkje ein gang stod me ovenfor et problem eller utfordring, alt blei lagt opp easy peasy og det va konstant turister overalt. Dette e jo egentlig vel og bra, men itte India virka det litt vel kommersielt. Kunne like saa greit reist rundt me en rullekoffert liksom.
Men! Vietnam va utrolig bra altsa, vil anbefale alle aa reise dit. Den kjekkeste opplevelsen eg hadde tror eg va naar meg og Tord la ut paa en aldri saa liten sykkeltur ut paa landsbyen utenfor Hoi An, noe som blei te et ganske stort eventyr. Forst sykla me etter instruksjoner og etter "kartet" hotellverten hadde tegna for oss. Men dette gikk ikkje saa bra, og snart fant me oss sjol syklende langs motorveien i 30 grader klokken 12 om dagen. Saa me bestemte oss for aa ta inn en random sidegate og vips! va me i tjukkeste landsby. Her va det en overflod av unger som tydeligvis akkurat hadde slutta paa skolen, og de overfalt oss heilt. Den lille timen me va i den landsvyen hadde me (og eg overdrive ikkje) 15-20 unger folgende itte oss mens de fnisa og tok paa disse rare veslitge skapningene. Meg synes de bare va litt teit tror eg, men Tord derimot kunne sikkert tatt med seg heile gjengen hjem. De simpeltent elska den hoye, blonde mannen! Han blei nesten tatt te fange av de. Me provde aa spor de om veien videre, men korenn me pekte sa de bare: No no, saa me bestemte oss bare for aa prove oss videre langs en tilfeldig vei. Det va forst itte me hadde sykla der en stund at me kom paa at grunnen te de kanskje sa No no kunne vere pga minedaren som fortsatt e i landet paa utraakka veier, saa me blei litt nervose. Men me leve jo tydeligvis ennaa. Me sykla oss vill i risaakre og maisaakre, og etter et par timer me fantastisk landsskap, fant me oss sjol me en blindvei kor me hadde valget om aa krysse en gravplass, gaa mot et slakteri kor kuene skreik (huff det va ekkelt) eller bevege oss mot et tomt hus. Valget falt paa det siste, og me endte opp me a trille syklene vaare provende gjennom det tomme huset, noe som gikk fint, men som va litt skummelt siden me ikkje saa eller horte noen folk, aent enn slakterhuset borti veien. Saa bar det videre gjennom aakre og gress, og landskapet blei binere og finere. Heilt te men kom te en dam. En bonde me traff paa veien saa te oss at me maatte krysse denne dammen, som va full av vannliljer og riktig vakker, men eg va en smule (veldig) redd for diverse igler, slanger osv. Heldigvis va Tord mann nok te aa ta av seg buksene og traakke over vannet mens han bar syklene vaare over. og vannet va dypt! gikk meg opp te rompen! Men dette va jo eneste veien me kunne ta for aa komme oss ut av bondelandsbyen.
Eventyret toppa seg paa hjemveien naar den eine pedalen paa sykkelen min falt av, og me bytta paa aa sykle me ein pedal. Nice.
Alt i alt et ganske kult eventyr!
Vietnam va heilt fantastisk og tiden har gaatt utrolig fort, noe som jo maa bety at me har hatt det veldig kjekt. Vaeret va flott, strendene fine og maten deilig, tror me spiste merr i Vietnam enn me gjor under heile Indiaoppholdet! Det eineste eg synes va litt dumt i 'Nam, va rett og slett at det va litt for lett aa ver backpacker der. Alt skjer heilt av seg sjol, og enkver idiot kan dra paa backpacking i Vietnam (og trust me, de va det mange av, idiotene altsaa). Vietnam va ikkje backpacking, men flashpacking. Ikkje ein gang stod me ovenfor et problem eller utfordring, alt blei lagt opp easy peasy og det va konstant turister overalt. Dette e jo egentlig vel og bra, men itte India virka det litt vel kommersielt. Kunne like saa greit reist rundt me en rullekoffert liksom.
Men! Vietnam va utrolig bra altsa, vil anbefale alle aa reise dit. Den kjekkeste opplevelsen eg hadde tror eg va naar meg og Tord la ut paa en aldri saa liten sykkeltur ut paa landsbyen utenfor Hoi An, noe som blei te et ganske stort eventyr. Forst sykla me etter instruksjoner og etter "kartet" hotellverten hadde tegna for oss. Men dette gikk ikkje saa bra, og snart fant me oss sjol syklende langs motorveien i 30 grader klokken 12 om dagen. Saa me bestemte oss for aa ta inn en random sidegate og vips! va me i tjukkeste landsby. Her va det en overflod av unger som tydeligvis akkurat hadde slutta paa skolen, og de overfalt oss heilt. Den lille timen me va i den landsvyen hadde me (og eg overdrive ikkje) 15-20 unger folgende itte oss mens de fnisa og tok paa disse rare veslitge skapningene. Meg synes de bare va litt teit tror eg, men Tord derimot kunne sikkert tatt med seg heile gjengen hjem. De simpeltent elska den hoye, blonde mannen! Han blei nesten tatt te fange av de. Me provde aa spor de om veien videre, men korenn me pekte sa de bare: No no, saa me bestemte oss bare for aa prove oss videre langs en tilfeldig vei. Det va forst itte me hadde sykla der en stund at me kom paa at grunnen te de kanskje sa No no kunne vere pga minedaren som fortsatt e i landet paa utraakka veier, saa me blei litt nervose. Men me leve jo tydeligvis ennaa. Me sykla oss vill i risaakre og maisaakre, og etter et par timer me fantastisk landsskap, fant me oss sjol me en blindvei kor me hadde valget om aa krysse en gravplass, gaa mot et slakteri kor kuene skreik (huff det va ekkelt) eller bevege oss mot et tomt hus. Valget falt paa det siste, og me endte opp me a trille syklene vaare provende gjennom det tomme huset, noe som gikk fint, men som va litt skummelt siden me ikkje saa eller horte noen folk, aent enn slakterhuset borti veien. Saa bar det videre gjennom aakre og gress, og landskapet blei binere og finere. Heilt te men kom te en dam. En bonde me traff paa veien saa te oss at me maatte krysse denne dammen, som va full av vannliljer og riktig vakker, men eg va en smule (veldig) redd for diverse igler, slanger osv. Heldigvis va Tord mann nok te aa ta av seg buksene og traakke over vannet mens han bar syklene vaare over. og vannet va dypt! gikk meg opp te rompen! Men dette va jo eneste veien me kunne ta for aa komme oss ut av bondelandsbyen.
Eventyret toppa seg paa hjemveien naar den eine pedalen paa sykkelen min falt av, og me bytta paa aa sykle me ein pedal. Nice.
Alt i alt et ganske kult eventyr!
torsdag 17. mars 2011
Første kveld i Saigon. Siste kveld i Vietnam.
Me har hatt noen fantastiske dager siden sist me bretta ut livet vårt her på bloggen. Harry-drikke-me-meksikanske-hatter-på-natten-lang-(ikkje-oss-seff)-varme-fine-Nha Trang var interessant nok. Me såg mange skalla, feite men på fylla ala Gran Kanaria, og var på en utolig steroetypisk "PARTY BOAT" ute på bøljann den turkise. Det såg ut som crewet var generelt mer gira på livet og øl, enn noen av de betalende passasjeren. En hel dags utflukt med lunsj, og en minnerik versjon av Wonderwall på kjøpet kom kun på nette 30 kroner pr pers så det var definitivt verdt penga.
Etter Nha Trang overlevde vi så vidt verdens varmeste og fuktigste busstur mellom Nha Trang og til Mui Ne. Skinnseter, 35 grader og 5 timers busstur kombinert med slitne nordmenn er ingen god kombinasjon. Vi var relativt klamme i rumpa da vi endelig steg ut av bussen og priset oss lykklige da vi fort fant det avslappende 6- dollar-natten-hotellet som lå like på stranden . I Mui Ne plasket vi opp til flere ganger daglig i det deilig bassenget vårt, la ut på ambesiøse sykkelturer til skitne fiskelandsbyer og fikk sand i bakendene etter en timelang ekspedisjon i de fantastisk vakre og gripende røde sanddynene ovenfor det lille ferieparadiset.
Nå sitte me (Ingeborg og Håvard) på det knøttlille hotellrommet vårt i District 1 i mektige, urbane og overaskende kommersielle og lukseriøse Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon), og prøve å fordøye Viet Nam. I morgen må vi ut av dette langstrakte landet ettersom vi ikke har gyldig oppholdstilatelse her lenger enn disse 14 dagene som så plutselig har gått forbi. Neste stopp: Kambodsja og Phnom Penh.
Etter Nha Trang overlevde vi så vidt verdens varmeste og fuktigste busstur mellom Nha Trang og til Mui Ne. Skinnseter, 35 grader og 5 timers busstur kombinert med slitne nordmenn er ingen god kombinasjon. Vi var relativt klamme i rumpa da vi endelig steg ut av bussen og priset oss lykklige da vi fort fant det avslappende 6- dollar-natten-hotellet som lå like på stranden . I Mui Ne plasket vi opp til flere ganger daglig i det deilig bassenget vårt, la ut på ambesiøse sykkelturer til skitne fiskelandsbyer og fikk sand i bakendene etter en timelang ekspedisjon i de fantastisk vakre og gripende røde sanddynene ovenfor det lille ferieparadiset.
Nå sitte me (Ingeborg og Håvard) på det knøttlille hotellrommet vårt i District 1 i mektige, urbane og overaskende kommersielle og lukseriøse Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon), og prøve å fordøye Viet Nam. I morgen må vi ut av dette langstrakte landet ettersom vi ikke har gyldig oppholdstilatelse her lenger enn disse 14 dagene som så plutselig har gått forbi. Neste stopp: Kambodsja og Phnom Penh.
onsdag 9. mars 2011
Fra helvete til himmelen på 3 dager.
Hei verden. Hei Mr. Clooney
Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.
Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen. Interesant nok, men ingenting har til nå toppet opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd.
Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.
Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.
Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen. Interesant nok, men ingenting har til nå toppet opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd.
Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.
torsdag 3. mars 2011
HANOI: Kultursjokk uten like!
Hoy musikk, flortende mennesker, bar, tequillashots, ol, moderne kunst paa veggene, meny med strofehamburgere.. Ka e dette for et sted? Rene gater, ingen frittgaaende kuer eller hunder, ingen skitne barn som rive deg i klaerne, ingen diskriminerende ekle menn, men heller fulle utlendinger. Det foles veldig langt vekke, India, landet som me vaakna opp i tidligere idag. Det foles ut som om me har vert i krig i to aar og endelig komme hjem, som om me har vert paa Mars og retunert til jorden, eller som Lindsay Lohan i Mean Girls. Det aa komme tilbake til det som i grunnen e "vaar" virkelighet, e et storre sjokk enn det det va aa komme te India paa et vis. Ka e dette for et sted? Jeg maa ha havnet paa feil klode. Me befinner oss naa paa Hanoi Backpackers Hostel i den gamle bydelen. Dette stedet skal vaere creme de la creme a la backpacking hostel, og det synes her at folk virkelig kose seg. Det e et sjokk, og me har den siste timen bare stirra i forundring paa alle disse utlendingene rundt oss, som egentlig er like oss selv. Me e ikkje integrerte ennaa, og fole oss litt malplassert i dette festmiljoet etter en maaned kor gjennomsnittlig leggetid har vert klokken halv ti kver kveld. Her er saa underlig!
Imorgen e det én stor dág: Gúttaboyz kommer! Dette kan bli interresant :)
xỗ
Cômpủteren skrive pâ vietnámesisk!!!
Imorgen e det én stor dág: Gúttaboyz kommer! Dette kan bli interresant :)
xỗ
Cômpủteren skrive pâ vietnámesisk!!!
onsdag 2. mars 2011
Famous Last Words
Saa var me her, endelig eller kanskje uheldigvis? Dette e hvertfall vaar siste dag i India! Og det foles bittersott. Me har paa mange maater forelska oss i dette landet, i maten, folkene, smilene, vennligheten, opplevelsene, eventyret. For det e virkelig det det har vert: et eventyr. En som reise te India maa forberede seg paa at reisen ikkje blir en ferie, men et eventyr, paa godt og vondt. Helidgvis har vaart eventyr endt noksaa bra. Selv om det har vert tider kor me har hatt lyst til aa gi opp heile India, kor me sukka hoyt over inderes tankegang naar det komme te soppel, markedsforing og spesielt syn paa kvinner, har me likevel hatt en heilt fantastisk tid her! Det ska bli godt aa komme seg bort fra kaoset og vekk fra den vannvittige folkemengden, te en smule mindre folkemengde i Vietnam. Og me glede oss spesielt mye te gjenforenelsen me vaare kjaerste gutter, som me har savna saart her i India (kor en jente rett og slett e fritt vilt om hu ikkje har med seg mannen/kjaeresten/faren sin).
Den siste tiden har me tilbringt i Strandbyen Puri, kor stranden e vakker, men rett og slett et menneskelig toalett om en gaar for langt mot ost. Me vandra langs stranden for aa finne den lokale fiskerlandsbyen, og saa plutselig, saa me at strandkanten ikkje bare va av sand lenger, men av masse masse baesj, en dod hund, soppel, en stor dod skilpadde og tre personer sittende paa huk som gjorde sitt fornode. Eg fikk litt panikk, og det blei ikkje bedre av at me blei invitert med hjem til noen i fiskerlandsbyen, som i bunn og grunn va en haug me hus midt oppi denne stinkende miksen av sand og toalettavfall. For aa komme oss til det lille lille huset dis, maatte me krysse haugen av baesj. Det va ganske ille, spesielt naar en tenke paa at det e her disse menneskene bor gjennom hele livet deres.
Etter Puri kom me tilbake igjen til Kalkutta, og det e her me har vert igaar og idag. Me har vert saa slitne og rett og slett litt lei av India, saa me har ikkje gjort saa veldig mye her. Idag va me paa et nydelig og ekstremt folksomt blomstermarked, med tusen farger og enda flere personer. Det va utrolig vakkert, men fornoyelsen hadde nok vert en smule storre om eg (Helene) ikkje hadde faatt vesken min skjaert/rifta opp saann at lommeboken min falt ut og forsvant blant folkemylderet. Vel vel, noe galt paa turen maatte vel komme. Heldigvis har eg backup kort, pluss eg faar kanskje god karma naa siden den heldige indiske finneren/raneren sikkert blir kjempeglad for pengebelopet som laa oppi.
Resten av dagne idag har blitt tilbringt i en Beauty Parlor, kor me begge har faatt skikkelig henna. Eg har faatt den tradisjonelle bryllupshennaen som gaar langs armene og beina, Ingeborg fikk en nydelig kreasjon langs armene og ryggen. Vakkert! Det hele tok "bare" 2.5 timer. Paa hver!
Ellers kan eg jo fortelle litt om stedet me bor paa naa. I Puri bodde me heilt fantastisk i et gammelt palass, kor heile bygningen va som en stor familie, og det foltes ut som om me va paa feriekoloni/kostskole. Me spiste middag langs et stort langbord kver kveld, saa film me barn, hadde dype samtalere me eldre reisende og utveksla tips med ande backpackere. En fantastisk tid og et fantastisk sted aa bo! Tilstanden paa hostellet vaart her e ganske annereledes, det eneste som e likt e prisen og at me bor i "dorm", fellesrom. Stedet me bor i, ligge midt i backpackerstroket i Kalkutta, og folkene som bor her e asiatiske backpackere og eldre, slitne hippier som endelig har klart aa rive seg vekk fra Goa og naa maa vente paa sitt Exit Visa i Kalkutta. Bygningen e eldgammel, og e en britisk bygaard, omringa av andre bygaarder i britisk/amerikansk stil. Paa veggene e det tegnet nydelige tegninger, skitten do-graffitti og poetiske dikt. Det e et morsomt sted, det her. Det foles ut som om me bor i Blitzhuset i Oslo, bare for hippier. Eg fole det aller helst som om me bor ulovlig i et kunstnerisk kollektiv i Brooklyn, og det faktum at me ikkje bare har hippier te naboer, men og fire tre uker gamle kattunger boende i en boks utenfor doren vaar, forminske ikkje Free Love folelsen!
Vel vel, dette var vel det siste fra India! Neste innlegg: HANOI!
NAMASTE FRIENDS!
Den siste tiden har me tilbringt i Strandbyen Puri, kor stranden e vakker, men rett og slett et menneskelig toalett om en gaar for langt mot ost. Me vandra langs stranden for aa finne den lokale fiskerlandsbyen, og saa plutselig, saa me at strandkanten ikkje bare va av sand lenger, men av masse masse baesj, en dod hund, soppel, en stor dod skilpadde og tre personer sittende paa huk som gjorde sitt fornode. Eg fikk litt panikk, og det blei ikkje bedre av at me blei invitert med hjem til noen i fiskerlandsbyen, som i bunn og grunn va en haug me hus midt oppi denne stinkende miksen av sand og toalettavfall. For aa komme oss til det lille lille huset dis, maatte me krysse haugen av baesj. Det va ganske ille, spesielt naar en tenke paa at det e her disse menneskene bor gjennom hele livet deres.
Etter Puri kom me tilbake igjen til Kalkutta, og det e her me har vert igaar og idag. Me har vert saa slitne og rett og slett litt lei av India, saa me har ikkje gjort saa veldig mye her. Idag va me paa et nydelig og ekstremt folksomt blomstermarked, med tusen farger og enda flere personer. Det va utrolig vakkert, men fornoyelsen hadde nok vert en smule storre om eg (Helene) ikkje hadde faatt vesken min skjaert/rifta opp saann at lommeboken min falt ut og forsvant blant folkemylderet. Vel vel, noe galt paa turen maatte vel komme. Heldigvis har eg backup kort, pluss eg faar kanskje god karma naa siden den heldige indiske finneren/raneren sikkert blir kjempeglad for pengebelopet som laa oppi.
Resten av dagne idag har blitt tilbringt i en Beauty Parlor, kor me begge har faatt skikkelig henna. Eg har faatt den tradisjonelle bryllupshennaen som gaar langs armene og beina, Ingeborg fikk en nydelig kreasjon langs armene og ryggen. Vakkert! Det hele tok "bare" 2.5 timer. Paa hver!
Ellers kan eg jo fortelle litt om stedet me bor paa naa. I Puri bodde me heilt fantastisk i et gammelt palass, kor heile bygningen va som en stor familie, og det foltes ut som om me va paa feriekoloni/kostskole. Me spiste middag langs et stort langbord kver kveld, saa film me barn, hadde dype samtalere me eldre reisende og utveksla tips med ande backpackere. En fantastisk tid og et fantastisk sted aa bo! Tilstanden paa hostellet vaart her e ganske annereledes, det eneste som e likt e prisen og at me bor i "dorm", fellesrom. Stedet me bor i, ligge midt i backpackerstroket i Kalkutta, og folkene som bor her e asiatiske backpackere og eldre, slitne hippier som endelig har klart aa rive seg vekk fra Goa og naa maa vente paa sitt Exit Visa i Kalkutta. Bygningen e eldgammel, og e en britisk bygaard, omringa av andre bygaarder i britisk/amerikansk stil. Paa veggene e det tegnet nydelige tegninger, skitten do-graffitti og poetiske dikt. Det e et morsomt sted, det her. Det foles ut som om me bor i Blitzhuset i Oslo, bare for hippier. Eg fole det aller helst som om me bor ulovlig i et kunstnerisk kollektiv i Brooklyn, og det faktum at me ikkje bare har hippier te naboer, men og fire tre uker gamle kattunger boende i en boks utenfor doren vaar, forminske ikkje Free Love folelsen!
Vel vel, dette var vel det siste fra India! Neste innlegg: HANOI!
NAMASTE FRIENDS!
søndag 27. februar 2011
Bilder fra Khujarao, Varanasi, Darjeeling og Puri
 |
| Den fantastiske muslien de har her i Puri! |
 |
| Kuer chille overalt her. |
 |
| En liten folkemengde i Puri, den mest avlsappa byen me har vert i itte Darjeeling. |
 |
| Super Fine Tippy Golden Flower Orange Pickup One Damen i Darjeeling! |
 |
| Morgenbad ved Ganges i Varanasi. |
 |
| Felles helligbad. |
 |
| Jippi togtur! |
 |
| Ingeborg prute paa fruktprisen |
 |
| Erotisk tempel i Khujarao |
 |
| Kjekke gutter i Varanasi |
 |
| To verdener: Pizza Hut og henna |
 |
| Soloppgang med Himalayautsikt i Darjeeling |
 |
| Fiskerne paa stranden ville veldig gjerne at vi skulle ta bilde av dem. |
 |
| Vasketid i den lokale fiskerlandsbyen, Puri. |
 |
| Mamma lager henna. |
torsdag 24. februar 2011
Endelig... Havet!
En middelaldrende hollender og ekshippie med motte i Darjeeling sa te oss at me maatte finne havet og en strand, for daa trengte me bare aa forholde oss te halvparten av India. Dette kom under en samtale daa me tilstod te han at India begynte aa gaa oss paa nervene. Folkene, stirringen, kaoset, braaket, trakkasseringen av oss som unge jenter.. alt. Det eineste me ville va aa komme oss te en strand, en gjemt hule, et vestlig skjulrom. Aller helst ville me fly rett te charterstedet Goa, eller fly vekk. Men heldigvis lot me oss ikkje stoppe av det lille sammenbruddet vaart, og dro ned te staten Orissa, og kystbyen Puri.
Reisen va paa heile 48 timer fra Darjeeling! Eg (Helene) hadde ikkje dusja paa fem dager naar me kom frem. FEM DAGER uten varmt vann! Du kan jo bare tenke deg kossen haaret saa ut. Men te slutt kom me stinkende frem te det som virke som et lite paradis for oss (og eg overdrive virkelig ikkje naar eg seie at me stinka. Mens me satt og spiste en fantastisk vestlig frokost syntes eg lukta noe vondt som eg ikkje fant ut ka va. Det visste seg den vonde lukten kom fra armhulene mine).
Puri e en forholdsvis liten by som bestaar av noen klesbutikker, et stort tempel, en haug backpackervennlige restauranter og en skitten og forsopla strand med masse fiskere. Men som Guruen vaar her i India (Lonley Planet guideboken vaar) seie: Stranden i Puri e uten palmer og med masse soppel, men det e fortsatt en strand! Og den ble nytt til de grader idag. Det va fantastisk aa kjenne sjoluften i haaret, vasse i strandkanten og ligge i sanden, selv om me blir stirra paa selv i full paakledning. Det e desverre ikkje mulig aa ligge i bikini her, men imorgen har me store planer om aa sykle langs stranden te me finne Mayfair Resort, og snike oss inn paa den private stranden der.
Ellers bor me paa et kjempefint hotell, et gammelt Maharaja sommerpalass! Det e luftig, rent og me filmvisning om kveldene (idag: Finding Nemo) og en morsom kokk som kokkelere de nydeligste rekeretter! Og dette for kun 100 rupi natten (12 kr)! Alt i alt kose me oss her, og folk her e ikkje like hissige, traffiken forholdsvis rolig, og loshundene kosete. Me komme te aa nyte den siste uken i India, tror eg!
Reisen va paa heile 48 timer fra Darjeeling! Eg (Helene) hadde ikkje dusja paa fem dager naar me kom frem. FEM DAGER uten varmt vann! Du kan jo bare tenke deg kossen haaret saa ut. Men te slutt kom me stinkende frem te det som virke som et lite paradis for oss (og eg overdrive virkelig ikkje naar eg seie at me stinka. Mens me satt og spiste en fantastisk vestlig frokost syntes eg lukta noe vondt som eg ikkje fant ut ka va. Det visste seg den vonde lukten kom fra armhulene mine).
Puri e en forholdsvis liten by som bestaar av noen klesbutikker, et stort tempel, en haug backpackervennlige restauranter og en skitten og forsopla strand med masse fiskere. Men som Guruen vaar her i India (Lonley Planet guideboken vaar) seie: Stranden i Puri e uten palmer og med masse soppel, men det e fortsatt en strand! Og den ble nytt til de grader idag. Det va fantastisk aa kjenne sjoluften i haaret, vasse i strandkanten og ligge i sanden, selv om me blir stirra paa selv i full paakledning. Det e desverre ikkje mulig aa ligge i bikini her, men imorgen har me store planer om aa sykle langs stranden te me finne Mayfair Resort, og snike oss inn paa den private stranden der.
Ellers bor me paa et kjempefint hotell, et gammelt Maharaja sommerpalass! Det e luftig, rent og me filmvisning om kveldene (idag: Finding Nemo) og en morsom kokk som kokkelere de nydeligste rekeretter! Og dette for kun 100 rupi natten (12 kr)! Alt i alt kose me oss her, og folk her e ikkje like hissige, traffiken forholdsvis rolig, og loshundene kosete. Me komme te aa nyte den siste uken i India, tror eg!
onsdag 23. februar 2011
Super Fine Tippy Golden Flowery Orange Pick Up One
Hei verden. Hei mr. Clooney,
En liten hilsen fra oss to stinkende jenter i India. I skrivende stund sitter me pa ein cybercafe som me like a kalle det her nere, i selveste Calcutta. Men Calcutta e ein annen historie som me kan ta ein annen gang. Na vil me fortelle historien om Gorkhaland og det fantastiske fjellfolket som finnes i det som for resten av verden er kjent som Darjeeling, 2300 meter over vanlige India.
Eventyret begynner da vi to steg ut av toget og inn i ankomsthallen, om du kan kalle den det, pa New Jaipalguri train station. Vi befinner oss forsatt i India, med kyr, ivrige fruktselgere og urinerende menn i gatene. Pa toget som vi tok fra Varanasi gikk det ryker om at hele Darjeeling var stengt pga strike og ingen slapp inn inntil videre. Heller ikke to sote piker som oss. Vi la oss med tanken om at vi neste morgen kanskje maatte snu midt i dora og finne en annen destinasjon. Men morgene brakte gode nyheter med seg og det sto i den ferske avisen at det fra kl 0600 den 19. februar og t.om. den 22 februar, ville striken ha et opphold inntil et mote mellom forhandlingspartene skulle finne sted i Calcutta den 22. Sa heldige vi var! Vi var de forste turistene som fikk slippe inn i darjeeling igjen, etter 11 dagers strike. (Nar me seie strike innebare dette at alt er stengt, selv banker og atmer og posten og restuarnter og veier. ) Vi folte oss nesten som de forste engelskmennen som kom seg oppover i de bratte fjellsidene , ved foten av himmalaya, da vi satt som minker pa norske minkfarmer sammen med 10 andre reisende i en jeep. Etter 3 timer med bratt stigning dukket det med et opp hundrevis av hus i de bratte fjellsidene. Det var et utrolig syn for hvem kunne finne pa aa bosette seg paa ein plass der en enten gar i nedoverbakke eller oppoverbakke, at all times? Jo Gorkhaene, et folk oppringelig fra Nepal kunne tenke seg det. Spesielt da engelskmennene begynte aa investere stort i fjellsidene og onsket aa dyrke english breakfeast tea osv , begynte det aa stomme til. I t2011 rommer Darjeeling by 150 000 mennesker. Og Gorkha folket er definitivt majoriteten.
Vi oppdaget fort at Darjeeling, eller Gorkhaland, skilte seg fra resten av India . 1. Det var kaldt. 2. Folk flest sag ikke ut som indere, men folk fra Nepal/tibet. 3. Ingen stirret paa oss, eller pekte, eller filmet oss. 4. Det var kvinner som styrte hele foretninger og banker, og de var ikke redde for aa snakke. 5. Sarier var i undertall i forhold til jeans og hoodies. 6. Alle snakket godt engelsk. 7. De som hadde noe aa selge, hadde ikke saa mye aa si eller presse oss med. I motsetting til opplevelser nede i lavlandet hvor vi blir forfolgt av selger helt tilvi runder neste hjorne. 8. Det var lite eller ingen biler i store deler av byen. 9. Maten var fantastisk god hvor hen vi gikk. ingen bommturer. 10. Luften vi pustet inn var frisk, som opp pa den norske vidda.
Baksiden av medaljen var at det som sagt var kaldt, vi hadde problemer med aa holde varmen nar vi satt oss ned ppa eb resturanr ettersom det ikke finnes isolasjon eller innlagt varme i husene. Og nar vi forst hadde funnet ut hva vi onsket oss pa den fristende menyen, var det en del ganger dette ikke var i hus, sa vi matte noye oss med nok en nudelrett. jaja. Dette punktet hadde nok mer me at striken hadde stoppet all kommunikasjon og import av varer til omradet, enn atr resturanten var darlig.
Darjeeling hadde masse aa by paa og vi skulle gjerne likt aa ha blitt der leger, men frosne taer og faren for ny strike overbeviste oss om at vi matte dra ned igjen til braaket. Her nede paa jorda sitter vi naa igjen med fantastiske opplevelser fra Gorkhaland. Vi drakk masse god og varm Darjeeling te, og ble kurset av en koselig dame pa Happy Valley Tea Esate (Harrods sin teplantasje) om de forskjellige kvalitetene av te, vaknet opp til nydelig soloppgang som lyset opp Himmalaya og Indias hoyeste og verdens 3 hoyeste topp Kachenjunga, og motte paa en diger tiger (i et bur i en dyrepark), overlevd den heftigste torden og lyn stormen i Ingeborgs liv og mott en hel haug me kjekke mennesker. Ikke minst har vi slappet av og nytt roen.
Vi er begge enige i at det bor oppretes en egen stat, adskildt fra Vest Bengal (som Darjeeling administeres fra pr dags dato) ettersm det er tydelig at pengene fra det offentlige ikke klarer aa klatre opp de 2300 meterene til Darjeeling, og det faktumet at menneskene er utrolig annderledes i forhold til sin landsmen.
Vi kan kokludere med at om en er i omradet (India) bor Darjeeling besokes. Bare husk aa ta med ullsokker.
Imorgen venter strandbyen Puri og forhapentlig vis en soppelfri strand.
En liten hilsen fra oss to stinkende jenter i India. I skrivende stund sitter me pa ein cybercafe som me like a kalle det her nere, i selveste Calcutta. Men Calcutta e ein annen historie som me kan ta ein annen gang. Na vil me fortelle historien om Gorkhaland og det fantastiske fjellfolket som finnes i det som for resten av verden er kjent som Darjeeling, 2300 meter over vanlige India.
Eventyret begynner da vi to steg ut av toget og inn i ankomsthallen, om du kan kalle den det, pa New Jaipalguri train station. Vi befinner oss forsatt i India, med kyr, ivrige fruktselgere og urinerende menn i gatene. Pa toget som vi tok fra Varanasi gikk det ryker om at hele Darjeeling var stengt pga strike og ingen slapp inn inntil videre. Heller ikke to sote piker som oss. Vi la oss med tanken om at vi neste morgen kanskje maatte snu midt i dora og finne en annen destinasjon. Men morgene brakte gode nyheter med seg og det sto i den ferske avisen at det fra kl 0600 den 19. februar og t.om. den 22 februar, ville striken ha et opphold inntil et mote mellom forhandlingspartene skulle finne sted i Calcutta den 22. Sa heldige vi var! Vi var de forste turistene som fikk slippe inn i darjeeling igjen, etter 11 dagers strike. (Nar me seie strike innebare dette at alt er stengt, selv banker og atmer og posten og restuarnter og veier. ) Vi folte oss nesten som de forste engelskmennen som kom seg oppover i de bratte fjellsidene , ved foten av himmalaya, da vi satt som minker pa norske minkfarmer sammen med 10 andre reisende i en jeep. Etter 3 timer med bratt stigning dukket det med et opp hundrevis av hus i de bratte fjellsidene. Det var et utrolig syn for hvem kunne finne pa aa bosette seg paa ein plass der en enten gar i nedoverbakke eller oppoverbakke, at all times? Jo Gorkhaene, et folk oppringelig fra Nepal kunne tenke seg det. Spesielt da engelskmennene begynte aa investere stort i fjellsidene og onsket aa dyrke english breakfeast tea osv , begynte det aa stomme til. I t2011 rommer Darjeeling by 150 000 mennesker. Og Gorkha folket er definitivt majoriteten.
Vi oppdaget fort at Darjeeling, eller Gorkhaland, skilte seg fra resten av India . 1. Det var kaldt. 2. Folk flest sag ikke ut som indere, men folk fra Nepal/tibet. 3. Ingen stirret paa oss, eller pekte, eller filmet oss. 4. Det var kvinner som styrte hele foretninger og banker, og de var ikke redde for aa snakke. 5. Sarier var i undertall i forhold til jeans og hoodies. 6. Alle snakket godt engelsk. 7. De som hadde noe aa selge, hadde ikke saa mye aa si eller presse oss med. I motsetting til opplevelser nede i lavlandet hvor vi blir forfolgt av selger helt tilvi runder neste hjorne. 8. Det var lite eller ingen biler i store deler av byen. 9. Maten var fantastisk god hvor hen vi gikk. ingen bommturer. 10. Luften vi pustet inn var frisk, som opp pa den norske vidda.
Baksiden av medaljen var at det som sagt var kaldt, vi hadde problemer med aa holde varmen nar vi satt oss ned ppa eb resturanr ettersom det ikke finnes isolasjon eller innlagt varme i husene. Og nar vi forst hadde funnet ut hva vi onsket oss pa den fristende menyen, var det en del ganger dette ikke var i hus, sa vi matte noye oss med nok en nudelrett. jaja. Dette punktet hadde nok mer me at striken hadde stoppet all kommunikasjon og import av varer til omradet, enn atr resturanten var darlig.
Darjeeling hadde masse aa by paa og vi skulle gjerne likt aa ha blitt der leger, men frosne taer og faren for ny strike overbeviste oss om at vi matte dra ned igjen til braaket. Her nede paa jorda sitter vi naa igjen med fantastiske opplevelser fra Gorkhaland. Vi drakk masse god og varm Darjeeling te, og ble kurset av en koselig dame pa Happy Valley Tea Esate (Harrods sin teplantasje) om de forskjellige kvalitetene av te, vaknet opp til nydelig soloppgang som lyset opp Himmalaya og Indias hoyeste og verdens 3 hoyeste topp Kachenjunga, og motte paa en diger tiger (i et bur i en dyrepark), overlevd den heftigste torden og lyn stormen i Ingeborgs liv og mott en hel haug me kjekke mennesker. Ikke minst har vi slappet av og nytt roen.
Vi er begge enige i at det bor oppretes en egen stat, adskildt fra Vest Bengal (som Darjeeling administeres fra pr dags dato) ettersm det er tydelig at pengene fra det offentlige ikke klarer aa klatre opp de 2300 meterene til Darjeeling, og det faktumet at menneskene er utrolig annderledes i forhold til sin landsmen.
Vi kan kokludere med at om en er i omradet (India) bor Darjeeling besokes. Bare husk aa ta med ullsokker.
Imorgen venter strandbyen Puri og forhapentlig vis en soppelfri strand.
torsdag 17. februar 2011
Pizza Hut og hellig soloppgang
Det e loye me det, men i gar var det akkuratt som me ikkje var i India. Me var pa Pizza Hut. Et eget land skulle ein tro. Det var reint, det var rolig, og det eksistere et system pa ting som me kunne forsta oss pa. Ja, me var nok egentlig ikkje i India. Det var naar me var pa leit etter det lokale reisebyraaet, for me trengte hjelp av de te aa kansellere noen togbilletter me hadde te Haridwar (naa ska me heller te Darjeeling), da me snubla over den fredelige perlen av en Pizza Hut midt blandt laushunderog menn i skjortelog turban. Helt siden vaar ankomst til India har me ikkje hatt et like rolig oyeblik enn det me hadde i Pizza Hut land. Eg tror me skjems litt av at me noyt det tiden paa Pizza Hut saa, men fristelsen av ein sjikkelig nice, crizpy, stor pizzaskorpe american style var saa stor at me klarte aa begravde var skam.
Da me vaknet opp i dag, var me ikje lenger i Pizza Hut Land, men i India. Og ta det me ro folkens, det e virkelig ikke sa ille, men egentlig bare utrol;ig erligt og vakkert.. Me sto opp kl kvart over fem og tok ein sykkelrickshaw gjennom det som foltes ut som noen utrolig tomme gater , men som egentlig var domkrikeplassen midt paa dagen. Me betalte sjoforen mindre enn 5 norske kroner for den 10 min lange turen. han sag semi fornoyd ut. Me gikk ned trappetrinnene og nesten helt ned til den hellige elven. Det yrte av folk sett i forhold til kor mye av klokken var. Na skulle det bades. De lokale utforte sin vanlige morgenvask/drikking av reine Ganges/bonn, og pilgrimmerne ba og sang og spilte, mens turistene bak sine store kameralinser stirret pa det hele (vi med) med forbausede oyne. Det er livet rundt Ganges som gjor Varanasi til en helt spesiell tror eg me to konkluderete med i stillhet der me satt og drukna i vaar egen undring.
Da me vaknet opp i dag, var me ikje lenger i Pizza Hut Land, men i India. Og ta det me ro folkens, det e virkelig ikke sa ille, men egentlig bare utrol;ig erligt og vakkert.. Me sto opp kl kvart over fem og tok ein sykkelrickshaw gjennom det som foltes ut som noen utrolig tomme gater , men som egentlig var domkrikeplassen midt paa dagen. Me betalte sjoforen mindre enn 5 norske kroner for den 10 min lange turen. han sag semi fornoyd ut. Me gikk ned trappetrinnene og nesten helt ned til den hellige elven. Det yrte av folk sett i forhold til kor mye av klokken var. Na skulle det bades. De lokale utforte sin vanlige morgenvask/drikking av reine Ganges/bonn, og pilgrimmerne ba og sang og spilte, mens turistene bak sine store kameralinser stirret pa det hele (vi med) med forbausede oyne. Det er livet rundt Ganges som gjor Varanasi til en helt spesiell tror eg me to konkluderete med i stillhet der me satt og drukna i vaar egen undring.
tirsdag 15. februar 2011
Mother Ganga
Naa e me i Indias helligste by: Kachi, Benares, Varanasi. Kjaert barn mange navn. Byen e egentlig forholdsvis litenn, kun ca 1.3 millioner innbyggere, men det e te enhver tid mye mye flere mennesker her. Hittil stromme nemlig ikkja bare de vannvitige hordene me turister og backpackere, men millioner av pilgrimmer og det mest utrolige av alt; doende eller allerede dode mennesker. Koffer? Fordi gjennom denne byen renner Mother Ganga, Mor Ganges, River of Life and Death.
Grunnen til at denne byen e saa hellig e fordi den e, ifolge sagnet, skapt av Shiva selv. Den e ogsa ekstremt gammel, 4000 aar, og dermed eldre enn de fleste andre byer som finnes. Det sies at den som dor og blir "begravet" her i Varanasi, e garantert direkte innpass til himmelen og befris fra den evige sirkelen av gjenfodelse. Dette gjelde uansett kaste, okonomi eller sosial status. Det e derfor det komme horder av folk her, dode og levende, kvinner og menn, for aa fa garantert innpass til Paradis.
Igaar kveld va me paa battur paa Ganges. Det va...uvirkelig, sykt, skummelt, sterkt, trist, vannvittig. Som saa mye aent her i India va det utrolig og ubeskrivelig. Men eg ska prove aa beskrive og formidle det me saa:
Me va ombord i en gammeldags trebat sammen med de mange hundre andre turistene som ogsaa hadde tatt seg en baattur for se lysseremonien som tar sted kver kveld. Folk sende ut en kurv med lys og blomster i paa vannet, som en offringsgave til Den Hellige Mor Ganga. Tusener av lys flot paa elven, mens alle baatene laa spredd rundt. I bakgrunen e det trapper langs elvebanken som fore inneover te tusener av smau og smaagater. Det heile va vakkert og eventyrlig, som tatt ut av en film om middelalderen. Paa elvebanken va det horder og horder av folk, dansende prester og rokelse til aere for Ganges. Denne lysseremonien og de tusene av folk som mote opp for aa se den, finne sted kver einaste kveld. Me rodde videre langs dette store, svarte, hellige, rene, men samtidig utrolig skitne, vannet te me kom te et sted der det brant seks smaa baal. Og her fortalte guiden vaar om det...eg har virkelig ikkje ord...
Baalene ved denne elvebanken va likbaal. Naar en inder dor og vil til himmelen, e det aa bli brent i Varanasi langs Ganges, den sikreste billetten. Her brennes lik 24 timer i dognet, og hvert baal vare i ca. 3 1/2 time. Da har hele kroppen blitt te aske og bein, og dette kastes ut over elven. Den samme elven som folk vaske seg i og drikke av. Me rodde te me va veldig, veldig naerme likplassen, bare en tre meter fra land. Her saa me at det paa trappen ned til elven laa lik svopt inn i stoff: rodt for damer, gult for menn og hvitt for gamle.Det laa 2 rodsvopte lik der hvor me saa, og snart bar 4 menn den svopte ned mot der me satt i baaten, for aa vaske liket i hellig vann ein siste gang; den siste renselse. Rett foran nesene vaare spruta de vann paa liket mens de "chantret" hellige skrifter. Saa tok de liket med seg igjen og la det pa elvebanken. Her ska liket ligge te det blir helt tort, foer de kaste det paa baalet. Baalet e forresten veldig dyrt, og en maa spare lenge for en begravelse og billett med Varanasi-Paradis express. Mange familier kan ruinere seg selv for aa faa et stort baal med den fineste veden, Sandalwood, og for aa fa en prest til aa lese hellige skrifter mens den dode brennes. Utrolig.
Men det mest utrolige av alt var det guiden/baatforeren vaar kunne fortelle. Som sagt saa e en som dor eller blir brent i Varansi garantert inpass til Himmelen. "Og se der borte, ser du de to morklagte husene der borte? Like ved oss?" spurte guiden, mens han pekte mot to morke, triste og store hus med laken foran vinduene, "det er hospitsene". Det vil si at det ikkje e sykehus eller sted for turister aa bo. Neida, det e et sted kor gamle som venter paa aa do bor. Naar en gammel drar fra landsby og familie for aa do i Varanasi, e det ikkje alltid de er friske nok til aa leve her, men heller ikkje syke nok til aa do med ein gang. Dermed kan de faa plass i disse Dodsens hus, te livet har ebbet ut og de endelig kan faa oppnaa sitt hoyeste onske og kan brennes og kastes ut over Ganges.
Kvinner har ingen adgang til likbrenningsplassene fordi de er for "soft hearted". For folsomme til aa takle sorgen, og det har vaert episoder der kvinner har kasta seg paa det brennende baalet til sin ektemann eller sonn. Derfor e det kun menn som har tilgang dit, og de som jobbe med aa brenne lik e ogsa kun menn. Disse likbrennerne tilhorer den laveste kasten i India: The untouchables. Og ja, kastesystemet leve enna i beste vigor her. Etter at likene har brent opp, kan likbrennerne grave i asken etter smelta gull fra smykkene te liket. Det de finne, kan de selvsagt beholde.
Ellers ska det sies at ikkje alle kan brennes. Det e fem kategorier som kan naa frelse uten a bli brent. Disse e:
- Barn: Barn e uten synd og trenge ikkje renses gjennom baal for aa naa Himmelen.
- Gravide: I India regnes gravide kvinner for urene, og urene kan ikkje ta del i dette hellige rituale.
- Hellige Menn: Hellige menn er menn som har gitt alt de har og ofret hele livet sitt til Gud. De har dermed ikke raad til et likbaal.
- Slangebitt: Drepes en av et giftig slangebitt er en uren.
- Spedalske. Spedalske er urene. 'nough said.
Losningen for disse kategoriene? Ved likbrenningen e en steinbutikk der de selge store steiner. En slik kjopes, bindes fast til liket, og liket blir rodd ut til midten av Ganges og kastet uti. Dette praktiseres stadig, selv om det e ulovlig.
Ellers va det ganske sykt at guiden vaar, en ung inder i 20 arene, student og moderne kledd i jeans og skjorte, sa, naar eg spurte, at selvfolgelig trodde han paa kastesystemet, og ja han vasket seg i Ganges hver morgen, og nei han hadde selvsagt ikkje vaert syk noen gang. Han vaske seg jo i hellig og evigrent vann! Og saa klart ska han ogsa brennes her naar han dor. Det e utrolig at dette samfunnet som e saa moderne paa mange moter, fortsatt e sitrende tradisjonellt og gammeldags.
Denne opplevelsen e den sterkeste me har opplevd saa langt her i India og sikkert ein som komme te aa sitte igjen lenge. Men det e ikkje bare likbaal her, her e ogsaa mange kjekke backpackere, markeder, rolige restauranter langs elven, mygg, ekstremt dyktige hennakunstnere og McDonalds. Det siste blei nytt te de grader igaar naar me va blitt galne og syke av indisk mat. Endelig noe vestlig!
Grunnen til at denne byen e saa hellig e fordi den e, ifolge sagnet, skapt av Shiva selv. Den e ogsa ekstremt gammel, 4000 aar, og dermed eldre enn de fleste andre byer som finnes. Det sies at den som dor og blir "begravet" her i Varanasi, e garantert direkte innpass til himmelen og befris fra den evige sirkelen av gjenfodelse. Dette gjelde uansett kaste, okonomi eller sosial status. Det e derfor det komme horder av folk her, dode og levende, kvinner og menn, for aa fa garantert innpass til Paradis.
Igaar kveld va me paa battur paa Ganges. Det va...uvirkelig, sykt, skummelt, sterkt, trist, vannvittig. Som saa mye aent her i India va det utrolig og ubeskrivelig. Men eg ska prove aa beskrive og formidle det me saa:
Me va ombord i en gammeldags trebat sammen med de mange hundre andre turistene som ogsaa hadde tatt seg en baattur for se lysseremonien som tar sted kver kveld. Folk sende ut en kurv med lys og blomster i paa vannet, som en offringsgave til Den Hellige Mor Ganga. Tusener av lys flot paa elven, mens alle baatene laa spredd rundt. I bakgrunen e det trapper langs elvebanken som fore inneover te tusener av smau og smaagater. Det heile va vakkert og eventyrlig, som tatt ut av en film om middelalderen. Paa elvebanken va det horder og horder av folk, dansende prester og rokelse til aere for Ganges. Denne lysseremonien og de tusene av folk som mote opp for aa se den, finne sted kver einaste kveld. Me rodde videre langs dette store, svarte, hellige, rene, men samtidig utrolig skitne, vannet te me kom te et sted der det brant seks smaa baal. Og her fortalte guiden vaar om det...eg har virkelig ikkje ord...
Baalene ved denne elvebanken va likbaal. Naar en inder dor og vil til himmelen, e det aa bli brent i Varanasi langs Ganges, den sikreste billetten. Her brennes lik 24 timer i dognet, og hvert baal vare i ca. 3 1/2 time. Da har hele kroppen blitt te aske og bein, og dette kastes ut over elven. Den samme elven som folk vaske seg i og drikke av. Me rodde te me va veldig, veldig naerme likplassen, bare en tre meter fra land. Her saa me at det paa trappen ned til elven laa lik svopt inn i stoff: rodt for damer, gult for menn og hvitt for gamle.Det laa 2 rodsvopte lik der hvor me saa, og snart bar 4 menn den svopte ned mot der me satt i baaten, for aa vaske liket i hellig vann ein siste gang; den siste renselse. Rett foran nesene vaare spruta de vann paa liket mens de "chantret" hellige skrifter. Saa tok de liket med seg igjen og la det pa elvebanken. Her ska liket ligge te det blir helt tort, foer de kaste det paa baalet. Baalet e forresten veldig dyrt, og en maa spare lenge for en begravelse og billett med Varanasi-Paradis express. Mange familier kan ruinere seg selv for aa faa et stort baal med den fineste veden, Sandalwood, og for aa fa en prest til aa lese hellige skrifter mens den dode brennes. Utrolig.
Men det mest utrolige av alt var det guiden/baatforeren vaar kunne fortelle. Som sagt saa e en som dor eller blir brent i Varansi garantert inpass til Himmelen. "Og se der borte, ser du de to morklagte husene der borte? Like ved oss?" spurte guiden, mens han pekte mot to morke, triste og store hus med laken foran vinduene, "det er hospitsene". Det vil si at det ikkje e sykehus eller sted for turister aa bo. Neida, det e et sted kor gamle som venter paa aa do bor. Naar en gammel drar fra landsby og familie for aa do i Varanasi, e det ikkje alltid de er friske nok til aa leve her, men heller ikkje syke nok til aa do med ein gang. Dermed kan de faa plass i disse Dodsens hus, te livet har ebbet ut og de endelig kan faa oppnaa sitt hoyeste onske og kan brennes og kastes ut over Ganges.
Kvinner har ingen adgang til likbrenningsplassene fordi de er for "soft hearted". For folsomme til aa takle sorgen, og det har vaert episoder der kvinner har kasta seg paa det brennende baalet til sin ektemann eller sonn. Derfor e det kun menn som har tilgang dit, og de som jobbe med aa brenne lik e ogsa kun menn. Disse likbrennerne tilhorer den laveste kasten i India: The untouchables. Og ja, kastesystemet leve enna i beste vigor her. Etter at likene har brent opp, kan likbrennerne grave i asken etter smelta gull fra smykkene te liket. Det de finne, kan de selvsagt beholde.
Ellers ska det sies at ikkje alle kan brennes. Det e fem kategorier som kan naa frelse uten a bli brent. Disse e:
- Barn: Barn e uten synd og trenge ikkje renses gjennom baal for aa naa Himmelen.
- Gravide: I India regnes gravide kvinner for urene, og urene kan ikkje ta del i dette hellige rituale.
- Hellige Menn: Hellige menn er menn som har gitt alt de har og ofret hele livet sitt til Gud. De har dermed ikke raad til et likbaal.
- Slangebitt: Drepes en av et giftig slangebitt er en uren.
- Spedalske. Spedalske er urene. 'nough said.
Losningen for disse kategoriene? Ved likbrenningen e en steinbutikk der de selge store steiner. En slik kjopes, bindes fast til liket, og liket blir rodd ut til midten av Ganges og kastet uti. Dette praktiseres stadig, selv om det e ulovlig.
Ellers va det ganske sykt at guiden vaar, en ung inder i 20 arene, student og moderne kledd i jeans og skjorte, sa, naar eg spurte, at selvfolgelig trodde han paa kastesystemet, og ja han vasket seg i Ganges hver morgen, og nei han hadde selvsagt ikkje vaert syk noen gang. Han vaske seg jo i hellig og evigrent vann! Og saa klart ska han ogsa brennes her naar han dor. Det e utrolig at dette samfunnet som e saa moderne paa mange moter, fortsatt e sitrende tradisjonellt og gammeldags.
Denne opplevelsen e den sterkeste me har opplevd saa langt her i India og sikkert ein som komme te aa sitte igjen lenge. Men det e ikkje bare likbaal her, her e ogsaa mange kjekke backpackere, markeder, rolige restauranter langs elven, mygg, ekstremt dyktige hennakunstnere og McDonalds. Det siste blei nytt te de grader igaar naar me va blitt galne og syke av indisk mat. Endelig noe vestlig!
lørdag 12. februar 2011
Lol gekko paa veggen.
det var ikkje meingingen at det var det dette blogginnlegget skulle hette, men plutselig ser eg e in saannn gekko, firfisleting bborte paa veggen. rart eg ikkje friike, sann som gutta boys gjorde den dagen de fant ein paa rommet sitt.. eg e vell integrert. det e nok derfor. .
stakkars helene som har hatt bloggduty de siste 5 dagene eller noe sann... eg har vert litt sqweezen som det hette paa godt norsk. men nok om det.
naa e me i Khojirat, eller noe sant . den minste byen te naa, faktisk vistnok ikkje ein by ein gang . men her i dette omradet ligge et av indias storste tempelkomplekser. me det meine eg at det ska vistnok var 85 templer her innenfor et relativt stort omrade (5 km i bredden hvertfal). me ska inn for aa ta ein titt paa spetakelet i morgen tidlig kl 10. koffer har me ikkje saa mange kule templer i norge? eg regne ikkje me det star pa pengene.
siden sist har me opplevd utrolig mye. saa mye at eg ikkje komme te aa gidde aa skrive om alt. desverre. men det e ikkje meiningen at dette ska ver ein stil ala kongsgaard. kanskje like greit aa ta den teite, men effektive stikkordlosningen;
- i jaipur kjpte me masse nais stesj. eg kjopte ein nydelig ring, men det beste var at eg klarte aa prute den ner til nesten halvparten av den spurte prisen. helene fikk sydd to par bukser. og eg kjopte 3 putetrekk, noe ingen av guttene forstod heilt koffer (eg har tenkt aa ha ein kul sofa me kule, handplukkede putetrekk ein gang i framtiden, mens dokker andre kan sitte der me de teite ikkje handplukkede putetrekkene dokkers og grine) .
- Raj (sjoforen var) spurte meg: "Eeet? I ask you one question, okay? - Sure, go ahead. - what is lesbian? .. eg kunne ikkje dy meg aa smile litt. det var liksom saa sott og saa langt fra den verdenen me komme fra. se for deg aa prove aa forklare ein 35 aar gammel mann ka lesbisk e. se saa for deg a prove aa forklare ein 35 aar gammel mann , som komme fra ein kultur og leve i et samfunn som har vanskelig aa akseptere homofili blandt menn, og naar ein saa ska forklare homofili bladt kvinner som har ein helt annen posisjon og mindre firhet , blir det fort vanskelig aa forklare, men og umulig aa overbevise om at frihet til aa elske hvem som helst til tross for samme kjonn, er rettferdig, positivt og en rettighet. Likevel tok Raj det hele me stor ro men klartre ikkje helt aa forstaa og hang seg opp i at "there is no penis, so how can it work". det provde me ikkje ein gang aa forklare.
- me har vert pa "tigersafari" i ein nasjonalpark. det var kjekt og vakkert landskap, men me saa selvfolgelig ikkje noen tiger, men ein del vakre fugler og masse forskjellige typer hjort, ville kuer og antiloper, og sjakaler. en dame sa hun hadde vert paa safari i parken 5 ganger (3-4 timer pr gang) og ikkje hadde sett noe tengn til tigerene.. kanskej de bare lurer oss og at tigeren egentlig er utryddet. huffamei.
- i gar vaar v i i agra og opplevde Taj Mahal. Det var utrolig vakkert, dyrt (nesten 100 kroner a komme inn. uhort i india. inderene selv betaler 25 rupees som tilsvarer 3 kroner..) og folksomt. Taj Mahal er noe helt anne t enn de andre imponerede byggverkene vi har sett til naa. arkitekturen er av arabisk opprinnelse og det er et gravsted og det hele er i reist i hvit marmor. Nydelig, men faktisk litt mindre enn det vi saa for oss etter all "hypen" , selv om det forsatt er stort.
-I gar kveld tok vi vaart forste tog her i india. og det var litt av en opplevelse. fra vi kom inn paa stasjonen til vi fant sjoforen vaar ved destinasjonen vaar folte jeg at vi var noen store babyer med tuge sekker, som virkelig ikkje har sett den virkelige verden for da.det aa vite hvilken perong vi skulle vente paa, ikke minst hvilket tog vi skulle tre paa og til slutt ogsa hvilken vogn vi skulle inn i , var en kunst vi definitivt ikke mestrer helt enda. men vi klarte oss, med god hjelp av hjelpsomme indere og var egen beslutsomhet og vilje. toget gikk fra agra, gjennom natten og da vi vaknet befant vi oss i satna. det var et mylder av fokl paa stasjonen og alle ville kjore oss videre, men vi hadde fatt beskjed fra delhi om at det ville ver en sjofor som ventet paa oss der. og paa mirakulost vis var han der, og vi fant hverandre og han brakte oss hit til dette rolig hotellet utenfor denne tempelbyen.
utrolig hvordan ting fungere her nede. det er virkelig fantastisk.
stakkars helene som har hatt bloggduty de siste 5 dagene eller noe sann... eg har vert litt sqweezen som det hette paa godt norsk. men nok om det.
naa e me i Khojirat, eller noe sant . den minste byen te naa, faktisk vistnok ikkje ein by ein gang . men her i dette omradet ligge et av indias storste tempelkomplekser. me det meine eg at det ska vistnok var 85 templer her innenfor et relativt stort omrade (5 km i bredden hvertfal). me ska inn for aa ta ein titt paa spetakelet i morgen tidlig kl 10. koffer har me ikkje saa mange kule templer i norge? eg regne ikkje me det star pa pengene.
siden sist har me opplevd utrolig mye. saa mye at eg ikkje komme te aa gidde aa skrive om alt. desverre. men det e ikkje meiningen at dette ska ver ein stil ala kongsgaard. kanskje like greit aa ta den teite, men effektive stikkordlosningen;
- i jaipur kjpte me masse nais stesj. eg kjopte ein nydelig ring, men det beste var at eg klarte aa prute den ner til nesten halvparten av den spurte prisen. helene fikk sydd to par bukser. og eg kjopte 3 putetrekk, noe ingen av guttene forstod heilt koffer (eg har tenkt aa ha ein kul sofa me kule, handplukkede putetrekk ein gang i framtiden, mens dokker andre kan sitte der me de teite ikkje handplukkede putetrekkene dokkers og grine) .
- Raj (sjoforen var) spurte meg: "Eeet? I ask you one question, okay? - Sure, go ahead. - what is lesbian? .. eg kunne ikkje dy meg aa smile litt. det var liksom saa sott og saa langt fra den verdenen me komme fra. se for deg aa prove aa forklare ein 35 aar gammel mann ka lesbisk e. se saa for deg a prove aa forklare ein 35 aar gammel mann , som komme fra ein kultur og leve i et samfunn som har vanskelig aa akseptere homofili blandt menn, og naar ein saa ska forklare homofili bladt kvinner som har ein helt annen posisjon og mindre firhet , blir det fort vanskelig aa forklare, men og umulig aa overbevise om at frihet til aa elske hvem som helst til tross for samme kjonn, er rettferdig, positivt og en rettighet. Likevel tok Raj det hele me stor ro men klartre ikkje helt aa forstaa og hang seg opp i at "there is no penis, so how can it work". det provde me ikkje ein gang aa forklare.
- me har vert pa "tigersafari" i ein nasjonalpark. det var kjekt og vakkert landskap, men me saa selvfolgelig ikkje noen tiger, men ein del vakre fugler og masse forskjellige typer hjort, ville kuer og antiloper, og sjakaler. en dame sa hun hadde vert paa safari i parken 5 ganger (3-4 timer pr gang) og ikkje hadde sett noe tengn til tigerene.. kanskej de bare lurer oss og at tigeren egentlig er utryddet. huffamei.
- i gar vaar v i i agra og opplevde Taj Mahal. Det var utrolig vakkert, dyrt (nesten 100 kroner a komme inn. uhort i india. inderene selv betaler 25 rupees som tilsvarer 3 kroner..) og folksomt. Taj Mahal er noe helt anne t enn de andre imponerede byggverkene vi har sett til naa. arkitekturen er av arabisk opprinnelse og det er et gravsted og det hele er i reist i hvit marmor. Nydelig, men faktisk litt mindre enn det vi saa for oss etter all "hypen" , selv om det forsatt er stort.
-I gar kveld tok vi vaart forste tog her i india. og det var litt av en opplevelse. fra vi kom inn paa stasjonen til vi fant sjoforen vaar ved destinasjonen vaar folte jeg at vi var noen store babyer med tuge sekker, som virkelig ikkje har sett den virkelige verden for da.det aa vite hvilken perong vi skulle vente paa, ikke minst hvilket tog vi skulle tre paa og til slutt ogsa hvilken vogn vi skulle inn i , var en kunst vi definitivt ikke mestrer helt enda. men vi klarte oss, med god hjelp av hjelpsomme indere og var egen beslutsomhet og vilje. toget gikk fra agra, gjennom natten og da vi vaknet befant vi oss i satna. det var et mylder av fokl paa stasjonen og alle ville kjore oss videre, men vi hadde fatt beskjed fra delhi om at det ville ver en sjofor som ventet paa oss der. og paa mirakulost vis var han der, og vi fant hverandre og han brakte oss hit til dette rolig hotellet utenfor denne tempelbyen.
utrolig hvordan ting fungere her nede. det er virkelig fantastisk.
BILDER
tirsdag 8. februar 2011
RAJASTAN
Naa har det gaatt et par dager siden sist blogginnlegg. Det e rett og slett fordi me har hatt det saa utrolig travelt og sett og opplevd mye. Sist me forlot dokker hadde me akkurat moett to norske jenter som reiste rundt paa samme maate som oss. Det var et veldig kjaert syn! De hadde vert her en smule lenger, og kom me tips og triks. Hovedtipset me tok med oss va: ikje ver redd for aa stole paa inderne! Og det har jammen hjulpet oss og og gjort de siste dagene helt fantastiske.
Indere e snille, utadvendte og smilende, og smile du tilbake begynne de gjerne aa prate med deg eller invitere deg paa en kopp chai (te med melk, krydder og sukker). Eg forstaar ikkje heilt koffer det e Thailand som har blitt dopt Smilets Land, for i India synes eg folkene e mye hyggeligere og smilende! I forigaar va me i en by som hette Bikanir. Her gikk me paa marked og kikka, fikk staa bak gronnsaksbodene og snakka me en sjarmerende inder, og saa et stort fort, et av mange me har sett de siste dagene. Her inne kom me i snakk me en som jobba der, og det endte me at han tok oss me rundt i deler av bygget som egentlig va stengt for publikum. Det va utrolig vakkert, med glassmosaikk og sandstein. Han hadde ogsaa en liten photoshoot med oss, sa kor me sko staa, ka me sko gjoer osv. Det va litt morsomt.
Saa drog me videre til Jodpur, og det e noe av det vakreste og mest utrolige eg har sett. Nesten hele byen e farget blaatt, fordi de lage blaamaling av kalkstein og nitritt, noe som gjoer at myggen holde seg vekke, og gir husene en karakteristisk farge. Me vandra rundt i byen og tok bilder av og prata me masse hyggelige mennesker. Den hyggeligste av alle va en dame som holdt paa aa bygge nytt hus. Hu tok oss me inn i huset sitt og opp paa taket, for her har alle takterasse, a la Aladdin. Utsikten herfra va heilt fantastisk, og de blaa husene saa ut som et gigantisk lappeteppe! Saa fortalte konen om livet sitt og familien sin, foer hu tok oss med inn paa soverommet for aa lage Henna paa oss. Her dukka etterhvert mannen hennes opp, og me fikk se indisk kjonnsfordeling i praksis. Med en gang mannen kom inn, va det han som tok over pratingen, selv om kona va veldig kjekk aa prate me og hu hadde masse aa si. Mannen va og veldig paagaaende og ville ha noe te aa minne oss om fordi han samla paa ting fra turister. Og jo visst, i hyllene va masse dippedutter han sikkert har samla gjennom sesongene av reisende. Kanskje eg ville gi klokken min te han, som et minne? Men her greip heldigvis Fru Inder inn og sa han maatte gi seg. Eg endte opp me a gi han nokkelknippepynten min og et passbilde av meg sjol.
Saa bar det opp videre i Jodpur for a se paa byens fort. Fortet tok 540 aar aa bygge, og det va.. rett og slett ubeskrivelig. Det mest utrolige eg har sett, noen gang! Det va mye storre enn en sko tro, og det bare blei storre og storre desto lenger du gikk inn i det. Det likna paa et slott fra Ringenes Herre eller fra Narnia, eller noe Kong Salomon kunne bodd i! Det hadde heilt ekstreme detaljer og utskjaeringer i sandstein, samt malerier og mosaikk. Og dette va svaert! Det stusselige slottet vaart i Oslo blekne i forhold og e ikkje verdig tjenerboligene te de Indiske Maharjaene. Men dette fortet va ikkje godt nok for Maharajaen paa 1800tallet, saa han bygga et nytt, overdaadig palass et stykke unna. Det e idag gjort om te 5stjerners hotel og museum, samt privatbolig for Maharajen og hans familie. For ja, de har ennaa Maharajaer, men de e uten makt. Litt sann som vaar kjaere Harald.
Itte det maatte me kjoere i 7 timer for a komme oss te Jaipur, minst 3 av de va i bekmorke. Det e skummelt me tanke paa veiene og kjorestilen te folk (tror me har funne ut at trafikkregelen e at ein kan ligge midt mellom feltene saa lenge det e plass, noe det som regel ikkje e saa det blir ekstremt mange forbikjoringer og bytting av felt), pluss at det va paa landevei.Heldigvis hadde me et testopp i en landsby med en ekstremt hyggelig mann som gav oss tekopper av leire og anbefalte oss a ta en aen vei. Sa me endte opp paa en firefelts motorvei, og kom oss dermed helskinnet fram. Fjo.
Idag e forste dag paa lenge kor me ikkje e paa reis, og den har blitt benytta me aa gjenforene oss me Tigrene (Stian, Jonas og Nikolai), sett paa nok et imponerende fort, og brukt litt for masse penger i en smykkebutikk. Eg (helene) valgte a designe en egen oredobb for hele 1400 rupi!!! Det e kun 180 kroner, men likevel masse masse penger her i India. Saa ble me spaadd av mannen me kjopte av, og det va sjokkerende og skremmende riktig treffende. Skummelt. Ikveld baere det avgaarde te en skredder. Her ska me laere aa lage indisk mat og saa spise middag der, hele gjengen me sjaforene og alt. Det e selvfolgelig bare for aa selge klaer og faa oss te aa kjope, men om me har nok viljestyrke komme med hjem med et gratis maaltid i magen.
So far, so good e alt eg kan si! India e et fantastisk land, og det som sette mest spor (klisjeaktig nok) e de utorlige menneskene me mote her, av baade indere og backpackere. Me har det rett og slett ganske fint, og fole oss trygge. Sjaaforen vaar e veldig overbeskyttende, me har gitt han kallenavnet Pappa fordi han passe saa godt (litt for godt) paa oss, og advare oss mot alt og alle. Me begynne a bli veldig gode venner med denne mannen som laere oss utrolig mye om Indias kultur og religion, og jammen har me ikkje hatt en ganske merkelig, morsom og absurd samtale om ka "lesbisk" betyr. Men det e en aen historie.
Bilder komme snart!
Indere e snille, utadvendte og smilende, og smile du tilbake begynne de gjerne aa prate med deg eller invitere deg paa en kopp chai (te med melk, krydder og sukker). Eg forstaar ikkje heilt koffer det e Thailand som har blitt dopt Smilets Land, for i India synes eg folkene e mye hyggeligere og smilende! I forigaar va me i en by som hette Bikanir. Her gikk me paa marked og kikka, fikk staa bak gronnsaksbodene og snakka me en sjarmerende inder, og saa et stort fort, et av mange me har sett de siste dagene. Her inne kom me i snakk me en som jobba der, og det endte me at han tok oss me rundt i deler av bygget som egentlig va stengt for publikum. Det va utrolig vakkert, med glassmosaikk og sandstein. Han hadde ogsaa en liten photoshoot med oss, sa kor me sko staa, ka me sko gjoer osv. Det va litt morsomt.
Saa drog me videre til Jodpur, og det e noe av det vakreste og mest utrolige eg har sett. Nesten hele byen e farget blaatt, fordi de lage blaamaling av kalkstein og nitritt, noe som gjoer at myggen holde seg vekke, og gir husene en karakteristisk farge. Me vandra rundt i byen og tok bilder av og prata me masse hyggelige mennesker. Den hyggeligste av alle va en dame som holdt paa aa bygge nytt hus. Hu tok oss me inn i huset sitt og opp paa taket, for her har alle takterasse, a la Aladdin. Utsikten herfra va heilt fantastisk, og de blaa husene saa ut som et gigantisk lappeteppe! Saa fortalte konen om livet sitt og familien sin, foer hu tok oss med inn paa soverommet for aa lage Henna paa oss. Her dukka etterhvert mannen hennes opp, og me fikk se indisk kjonnsfordeling i praksis. Med en gang mannen kom inn, va det han som tok over pratingen, selv om kona va veldig kjekk aa prate me og hu hadde masse aa si. Mannen va og veldig paagaaende og ville ha noe te aa minne oss om fordi han samla paa ting fra turister. Og jo visst, i hyllene va masse dippedutter han sikkert har samla gjennom sesongene av reisende. Kanskje eg ville gi klokken min te han, som et minne? Men her greip heldigvis Fru Inder inn og sa han maatte gi seg. Eg endte opp me a gi han nokkelknippepynten min og et passbilde av meg sjol.
Saa bar det opp videre i Jodpur for a se paa byens fort. Fortet tok 540 aar aa bygge, og det va.. rett og slett ubeskrivelig. Det mest utrolige eg har sett, noen gang! Det va mye storre enn en sko tro, og det bare blei storre og storre desto lenger du gikk inn i det. Det likna paa et slott fra Ringenes Herre eller fra Narnia, eller noe Kong Salomon kunne bodd i! Det hadde heilt ekstreme detaljer og utskjaeringer i sandstein, samt malerier og mosaikk. Og dette va svaert! Det stusselige slottet vaart i Oslo blekne i forhold og e ikkje verdig tjenerboligene te de Indiske Maharjaene. Men dette fortet va ikkje godt nok for Maharajaen paa 1800tallet, saa han bygga et nytt, overdaadig palass et stykke unna. Det e idag gjort om te 5stjerners hotel og museum, samt privatbolig for Maharajen og hans familie. For ja, de har ennaa Maharajaer, men de e uten makt. Litt sann som vaar kjaere Harald.
Itte det maatte me kjoere i 7 timer for a komme oss te Jaipur, minst 3 av de va i bekmorke. Det e skummelt me tanke paa veiene og kjorestilen te folk (tror me har funne ut at trafikkregelen e at ein kan ligge midt mellom feltene saa lenge det e plass, noe det som regel ikkje e saa det blir ekstremt mange forbikjoringer og bytting av felt), pluss at det va paa landevei.Heldigvis hadde me et testopp i en landsby med en ekstremt hyggelig mann som gav oss tekopper av leire og anbefalte oss a ta en aen vei. Sa me endte opp paa en firefelts motorvei, og kom oss dermed helskinnet fram. Fjo.
Idag e forste dag paa lenge kor me ikkje e paa reis, og den har blitt benytta me aa gjenforene oss me Tigrene (Stian, Jonas og Nikolai), sett paa nok et imponerende fort, og brukt litt for masse penger i en smykkebutikk. Eg (helene) valgte a designe en egen oredobb for hele 1400 rupi!!! Det e kun 180 kroner, men likevel masse masse penger her i India. Saa ble me spaadd av mannen me kjopte av, og det va sjokkerende og skremmende riktig treffende. Skummelt. Ikveld baere det avgaarde te en skredder. Her ska me laere aa lage indisk mat og saa spise middag der, hele gjengen me sjaforene og alt. Det e selvfolgelig bare for aa selge klaer og faa oss te aa kjope, men om me har nok viljestyrke komme med hjem med et gratis maaltid i magen.
So far, so good e alt eg kan si! India e et fantastisk land, og det som sette mest spor (klisjeaktig nok) e de utorlige menneskene me mote her, av baade indere og backpackere. Me har det rett og slett ganske fint, og fole oss trygge. Sjaaforen vaar e veldig overbeskyttende, me har gitt han kallenavnet Pappa fordi han passe saa godt (litt for godt) paa oss, og advare oss mot alt og alle. Me begynne a bli veldig gode venner med denne mannen som laere oss utrolig mye om Indias kultur og religion, og jammen har me ikkje hatt en ganske merkelig, morsom og absurd samtale om ka "lesbisk" betyr. Men det e en aen historie.
Bilder komme snart!
lørdag 5. februar 2011
tuut tuut i 10 timer
Som sagt saa gikk ting fort i gaar og plutselig hadde me faatt bla. mini rajastan rundt paa fire dager. Det bor sies at rajastan e ein av de storre statene her i india og at avstandene e store, saa ein saakalt mini tur av rasjastan e sv'art ambesiost.. Men mannen ved reisekontoret i gaar sa NO PROBLEM og smilte me de pene tennene sine. Joda, no problem for all del ... Men det aa kjore 10 timer og dekke det som sies aa ha vert 600 km, e ikkje min favorittaktivitet. Men naa ja, skasje klaga, som me seie hjemme. For det e virkelig ein opplevelse aa, til tider, suse igjennom et spennende og vakkert landskap, og oppleve alt livet som utfolder seg langs National Highway 11. I dag har vi ved flere anledninger vert centimeter fra aa kjore pa hellige kyr, sett forbauset paa busser med like mange mennesker inni som paa taket, sett en del rajastanere bruke grofta som toalett og skimtet fargerike sariere i aasiden, krumboyd over jordbruket. Raj, kan alltid fortelle nar "the road is nice" og "the road is not good", noe vi ogsaa merker overaskende godt (har hatt en del nesten-dunker i taket pga "road not good").
I denne pakkereisen er standaren paa hotellene hoye. Litt for hoye for oss backpackere syntes vi. Det er litt saann "pa-ferie-me-familien-" standar (no offence),som vi egentlig ikke hadde sett for oss. men vi er tross alt i india, og prisen forblir utrolig lav me tanke paa hva vi faar.. men vi foler oss ikke i oyeblikket som EKTE backpackere. Men det kommer nok en tid for det skal vi se, og da ber vi muligens oom aa faa dette lukseriose livet tilbake.
Ellers e synet paa kvinner dette landet ganske rart, litt morsomt, gammeldags og en smule.. tja, kan eg sei teit? For det forste faar me utrolig mange rare blikk av menn her. I New Delhi fortalte Sunny oss at vestlige kvinner blir sett paa som sluts, toeser, horer, you name it. Egentlig ganske forstaaelig med tanke paa at de kler seg i lostsittende sarier, og me i miniskjoert osv. Men me kler oss saa likt som dem me klare; lose bukser og topper, ingen bare skuldre eller knaer. Likevel e det lange blikk, og eg har komt te den konklusjonen at det spille ingen rolle kossen me kler oss, ka me gjoer, om me smile eller ser sure ut: me e losaktige. Og grunnen kan godt vaere den Sunny fortalte oss igaar: Indiske menn ser mye paa vestlige erotiske filmer, og tror dermed alle vestlige jenter e slik. Vel vel.
Det har uansett vaert utrolig fascinerende aa se kossen kvinners klesstil blir mer og mer fargerik, men ogsaa mer og mer tildekkende desto lenger vekk fra byen en komme. Sariene / punjabdraktene kvinnene har paa seg e heilt vannvittig vakre; sterke farger, broderier, perler og sjal. Og desto mer kvinnene dekke seg til, desto finere blir de spor du meg, der de vandre rundt tildekket i vakre sjal som de har svopt rundt kropp og hodet. For ja, her vise ikkje kvinnene ansiktene sine, hvertfall ikkje naar de gaar ute i gatene eller jobbe utendors. De har sjalet feste til siden, hengende over ansiktet loest, eller trukket ned foran hele hodet. Ein ser heller ikkje saa mange kvinner ute i gatene, de horre nok til hjemme, selv om me saag en del kvinner frakte stein sammen med mennene idag (en form for likestilling kanskje?). Men det e kanskje ikkje saa rart, for ute paa landsbygda e hinduismen enna praktisert konservativt virke det som, og ifolge Manu, en vis mann i hinduismen som har lagt 2000 og noe leveregler, ska kvinnen behandle mannen sin som en helt, ogsaa naar han ikkje duge te noe eller soke samkvem me andre jenter. Men sko kvinnen finne paa aa ver utro ska hu steines eller noe saann, slik som det jo staar i bibelen og. Uansett, poenget e me blir sett mye paa av mennene her, og en gjeter me saa rakk litt diskret fing te meg idag mens han smilte te meg. Eg haape det betyr noe aent enn det betyr i Norge, men eg tvile. En form for invitasjon kanskje? Huff.
Men naa har me truffet noen norske jenter, saa maa prate litt med de!
I denne pakkereisen er standaren paa hotellene hoye. Litt for hoye for oss backpackere syntes vi. Det er litt saann "pa-ferie-me-familien-" standar (no offence),som vi egentlig ikke hadde sett for oss. men vi er tross alt i india, og prisen forblir utrolig lav me tanke paa hva vi faar.. men vi foler oss ikke i oyeblikket som EKTE backpackere. Men det kommer nok en tid for det skal vi se, og da ber vi muligens oom aa faa dette lukseriose livet tilbake.
Ellers e synet paa kvinner dette landet ganske rart, litt morsomt, gammeldags og en smule.. tja, kan eg sei teit? For det forste faar me utrolig mange rare blikk av menn her. I New Delhi fortalte Sunny oss at vestlige kvinner blir sett paa som sluts, toeser, horer, you name it. Egentlig ganske forstaaelig med tanke paa at de kler seg i lostsittende sarier, og me i miniskjoert osv. Men me kler oss saa likt som dem me klare; lose bukser og topper, ingen bare skuldre eller knaer. Likevel e det lange blikk, og eg har komt te den konklusjonen at det spille ingen rolle kossen me kler oss, ka me gjoer, om me smile eller ser sure ut: me e losaktige. Og grunnen kan godt vaere den Sunny fortalte oss igaar: Indiske menn ser mye paa vestlige erotiske filmer, og tror dermed alle vestlige jenter e slik. Vel vel.
Det har uansett vaert utrolig fascinerende aa se kossen kvinners klesstil blir mer og mer fargerik, men ogsaa mer og mer tildekkende desto lenger vekk fra byen en komme. Sariene / punjabdraktene kvinnene har paa seg e heilt vannvittig vakre; sterke farger, broderier, perler og sjal. Og desto mer kvinnene dekke seg til, desto finere blir de spor du meg, der de vandre rundt tildekket i vakre sjal som de har svopt rundt kropp og hodet. For ja, her vise ikkje kvinnene ansiktene sine, hvertfall ikkje naar de gaar ute i gatene eller jobbe utendors. De har sjalet feste til siden, hengende over ansiktet loest, eller trukket ned foran hele hodet. Ein ser heller ikkje saa mange kvinner ute i gatene, de horre nok til hjemme, selv om me saag en del kvinner frakte stein sammen med mennene idag (en form for likestilling kanskje?). Men det e kanskje ikkje saa rart, for ute paa landsbygda e hinduismen enna praktisert konservativt virke det som, og ifolge Manu, en vis mann i hinduismen som har lagt 2000 og noe leveregler, ska kvinnen behandle mannen sin som en helt, ogsaa naar han ikkje duge te noe eller soke samkvem me andre jenter. Men sko kvinnen finne paa aa ver utro ska hu steines eller noe saann, slik som det jo staar i bibelen og. Uansett, poenget e me blir sett mye paa av mennene her, og en gjeter me saa rakk litt diskret fing te meg idag mens han smilte te meg. Eg haape det betyr noe aent enn det betyr i Norge, men eg tvile. En form for invitasjon kanskje? Huff.
Men naa har me truffet noen norske jenter, saa maa prate litt med de!
fredag 4. februar 2011
INDIA
..e heilt sykt. Itte det som foltes ut som en reltaivt kort reise, har me naa gaatt i gjennom en relativt lang dag. Foer avreise hadde me lagt skjebnen vaar i en fremmed manns hender: Sunny. Han var kun en stemme, litt overvennlig, fra den andre siden av jorden som ringte Ingeborg itte aa ha hoert om oss fra Jonas og gjengen. Og han ville ha oss boende paa sitt hotell. Skeptisk takka me ja, for ka andre alternativ hadde me? Naar me landa paa flyplassen i Delhi blei me moett av en smilende fyr med INGEBORG PAASKE paa et skilt. Han kjoerte verdens mest sjarmerende og skranglete bil, og me forstod kor langt vekke fra Stavanger me befant oss. Saa bar det inn i byen, mellom kuer, hunder og blinde menn og inn i et mylder av smaagater, kaos, mennesker, farger og lyder. Her, inne i et smug av en gate, ligge hotellet vaart, og me moette Sunny. Som naa vise det seg e en utrolig dyktig, snill og omtenksom mann. Me drakk chai med han inne paa det lille kottet av et kontor i en time minst og prata om livet og The Norwegians Tigers. Me har blitt doept The Tigeresses. Brikkene har falt paa plass i loepet av dagen. ting skjer utrolig fort, men samtidig ganske seint. Mye maa ordnes for en liten ting, men det skjer i en voldsomt fart. Plutselig satt vi paa et reisebyraa og hadde bestilt en 15 dagers rundtur i Tigrenes fotspor. Saa ble vi dratt paa en tur i New Delhi, noe som me egentlig va for troette te men jaja. Ting skjer saa fort at me klare ikkje tenke og faar ikkje frem et nei foer det e for seint. Men alt e vel, me blir godt tatt vare paa, og India saa langt e ganske utrolig. Kort sagt akkurat saann som du ser det paa film (synes Helene hvertfall).
Ellers har vi blitt noen lystloegnere for aa tilfredsstille innpaaslitne indere sine spoersmaal. Vi er baade psykologistudenter, har faatt studentrabatt paa et kort vi skal fakse senere og er bestevenn med The Tigers (vi har bare moett Jonas).
Men som Sunny sier: Don't worry, chicken curry!
Imorgen reiser vi til Bikaner sammen med vaar sjofoer, Rajh, Kongen, eller The King som vi kaller ham.
Ellers har vi blitt noen lystloegnere for aa tilfredsstille innpaaslitne indere sine spoersmaal. Vi er baade psykologistudenter, har faatt studentrabatt paa et kort vi skal fakse senere og er bestevenn med The Tigers (vi har bare moett Jonas).
Men som Sunny sier: Don't worry, chicken curry!
Imorgen reiser vi til Bikaner sammen med vaar sjofoer, Rajh, Kongen, eller The King som vi kaller ham.
onsdag 2. februar 2011
REISEFEBER
Eg har aldri forstått det utrykket heilt. Men eg tror eg forstår det nå. Eg skjelve nesten, eg har definitivt høyere puls enn normalt, humøret mitt svinge, eg e redd, eg e lykkelig, eg e spent, eg e trøtt, eg e rastløs.
Eg e så klar, me e så klar. Men samtidig så sykt ikkje klar! Kordan kan me ver mer klar? Men kordan kan me ver klar i det heile tatt for noe som det me går imøte?
Du syntes kanskje eg overdrive litt i dette innlegget, men eg e heilt sikker på hvis du hadde muligheten te å skrive ner alle dine ville tanker, dagen før du ska "heilt aleine" te totalt ukjente, ville, utenkelige strøk, hadde sikkert du og holdt på å klikke.
Nå e det bare ein ting å sei; god natt, håpe me sove godt (liksom) . Og så ses me nok i New Delhi på fredag, litt svette og skremte og sjokkerte, men heilt sikkert egentlig fine i formen.
ps: eg e ikkje ferdig me å pakke. Ifølge Mamma blir eg aldri ferdig me å pakke.
Eg e så klar, me e så klar. Men samtidig så sykt ikkje klar! Kordan kan me ver mer klar? Men kordan kan me ver klar i det heile tatt for noe som det me går imøte?
Du syntes kanskje eg overdrive litt i dette innlegget, men eg e heilt sikker på hvis du hadde muligheten te å skrive ner alle dine ville tanker, dagen før du ska "heilt aleine" te totalt ukjente, ville, utenkelige strøk, hadde sikkert du og holdt på å klikke.
Nå e det bare ein ting å sei; god natt, håpe me sove godt (liksom) . Og så ses me nok i New Delhi på fredag, litt svette og skremte og sjokkerte, men heilt sikkert egentlig fine i formen.
ps: eg e ikkje ferdig me å pakke. Ifølge Mamma blir eg aldri ferdig me å pakke.
mandag 31. januar 2011
I dag e det mandag. Me reise på torsdag (!!!). Ka betyr det?
Jo; det betyr ein håndful med sommerfugler i magen. Ein dasj me nerver. Ei klyba me gruing. Men hovedingrediensen e og forblir inntil videre GLEDE.
Kordan ligge me ann? Fint. Tror eg. Tror Helene. Me ligge sikkert heilt fint ann. Om me ikkje ligge fint ann vil nok vise seg i løpet av de siste dagene me har igjen her hjemme i goe, gamle, trygge, Stavanger. Visum? Check. Pass? Check. Billetter? Check. (må huske å printe ut hos naboen kl 2400 dagen før me drar). Penger? Check. Idoform? Check. JADDA. alt e på plass. Tror eg.
Torsdag e den store dagen. Avreise fra vår allers lille, kjære, kjente Sola Flyplass. Så bære det avsted te litt mindre kjente, men forsatt ikkje skumle London Heatrow. Også ska Jet Airways ta oss videre te det absolutt ukjente, skumle, store, fantastiske, andreledese India. Ka e det me har komt oss inn i? Sannsynligvis ein utrolig reise. Og uansett ka som skjer på veien, så blir det nok ein reise me komme te å fortelle om te små dredonger ein eller aen gang langt der fremme i tiden. Me andre ord, ein reise me seint komme te å glemme. Ikkje sant Helz?
Me tenkte å at me skulle opprette ein blogg sånn at me e i tråd me tidens kommunikasjons- og medietrend.
(Og litt fordi me ønske at familie og venner ska kunne følge me på kor me e, ka me gjør, ka me har sett, kem me har møtt, ka me har spist, ka me ikkje burde ha spist osv. Og litt fordi me heilt sikkert komme te å ha behov for å forevige våre inntrykk og følelser her på nettet. Kem vet kem som komme te å lese denne her nostalgiske innledningen!? Kanskje ingen. Kanskje George Clooney.)
Kordan ligge me ann? Fint. Tror eg. Tror Helene. Me ligge sikkert heilt fint ann. Om me ikkje ligge fint ann vil nok vise seg i løpet av de siste dagene me har igjen her hjemme i goe, gamle, trygge, Stavanger. Visum? Check. Pass? Check. Billetter? Check. (må huske å printe ut hos naboen kl 2400 dagen før me drar). Penger? Check. Idoform? Check. JADDA. alt e på plass. Tror eg.
Torsdag e den store dagen. Avreise fra vår allers lille, kjære, kjente Sola Flyplass. Så bære det avsted te litt mindre kjente, men forsatt ikkje skumle London Heatrow. Også ska Jet Airways ta oss videre te det absolutt ukjente, skumle, store, fantastiske, andreledese India. Ka e det me har komt oss inn i? Sannsynligvis ein utrolig reise. Og uansett ka som skjer på veien, så blir det nok ein reise me komme te å fortelle om te små dredonger ein eller aen gang langt der fremme i tiden. Me andre ord, ein reise me seint komme te å glemme. Ikkje sant Helz?
Me tenkte å at me skulle opprette ein blogg sånn at me e i tråd me tidens kommunikasjons- og medietrend.
(Og litt fordi me ønske at familie og venner ska kunne følge me på kor me e, ka me gjør, ka me har sett, kem me har møtt, ka me har spist, ka me ikkje burde ha spist osv. Og litt fordi me heilt sikkert komme te å ha behov for å forevige våre inntrykk og følelser her på nettet. Kem vet kem som komme te å lese denne her nostalgiske innledningen!? Kanskje ingen. Kanskje George Clooney.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)