Hei verden. Hei mr. Clooney,
En liten hilsen fra oss to stinkende jenter i India. I skrivende stund sitter me pa ein cybercafe som me like a kalle det her nere, i selveste Calcutta. Men Calcutta e ein annen historie som me kan ta ein annen gang. Na vil me fortelle historien om Gorkhaland og det fantastiske fjellfolket som finnes i det som for resten av verden er kjent som Darjeeling, 2300 meter over vanlige India.
Eventyret begynner da vi to steg ut av toget og inn i ankomsthallen, om du kan kalle den det, pa New Jaipalguri train station. Vi befinner oss forsatt i India, med kyr, ivrige fruktselgere og urinerende menn i gatene. Pa toget som vi tok fra Varanasi gikk det ryker om at hele Darjeeling var stengt pga strike og ingen slapp inn inntil videre. Heller ikke to sote piker som oss. Vi la oss med tanken om at vi neste morgen kanskje maatte snu midt i dora og finne en annen destinasjon. Men morgene brakte gode nyheter med seg og det sto i den ferske avisen at det fra kl 0600 den 19. februar og t.om. den 22 februar, ville striken ha et opphold inntil et mote mellom forhandlingspartene skulle finne sted i Calcutta den 22. Sa heldige vi var! Vi var de forste turistene som fikk slippe inn i darjeeling igjen, etter 11 dagers strike. (Nar me seie strike innebare dette at alt er stengt, selv banker og atmer og posten og restuarnter og veier. ) Vi folte oss nesten som de forste engelskmennen som kom seg oppover i de bratte fjellsidene , ved foten av himmalaya, da vi satt som minker pa norske minkfarmer sammen med 10 andre reisende i en jeep. Etter 3 timer med bratt stigning dukket det med et opp hundrevis av hus i de bratte fjellsidene. Det var et utrolig syn for hvem kunne finne pa aa bosette seg paa ein plass der en enten gar i nedoverbakke eller oppoverbakke, at all times? Jo Gorkhaene, et folk oppringelig fra Nepal kunne tenke seg det. Spesielt da engelskmennene begynte aa investere stort i fjellsidene og onsket aa dyrke english breakfeast tea osv , begynte det aa stomme til. I t2011 rommer Darjeeling by 150 000 mennesker. Og Gorkha folket er definitivt majoriteten.
Vi oppdaget fort at Darjeeling, eller Gorkhaland, skilte seg fra resten av India . 1. Det var kaldt. 2. Folk flest sag ikke ut som indere, men folk fra Nepal/tibet. 3. Ingen stirret paa oss, eller pekte, eller filmet oss. 4. Det var kvinner som styrte hele foretninger og banker, og de var ikke redde for aa snakke. 5. Sarier var i undertall i forhold til jeans og hoodies. 6. Alle snakket godt engelsk. 7. De som hadde noe aa selge, hadde ikke saa mye aa si eller presse oss med. I motsetting til opplevelser nede i lavlandet hvor vi blir forfolgt av selger helt tilvi runder neste hjorne. 8. Det var lite eller ingen biler i store deler av byen. 9. Maten var fantastisk god hvor hen vi gikk. ingen bommturer. 10. Luften vi pustet inn var frisk, som opp pa den norske vidda.
Baksiden av medaljen var at det som sagt var kaldt, vi hadde problemer med aa holde varmen nar vi satt oss ned ppa eb resturanr ettersom det ikke finnes isolasjon eller innlagt varme i husene. Og nar vi forst hadde funnet ut hva vi onsket oss pa den fristende menyen, var det en del ganger dette ikke var i hus, sa vi matte noye oss med nok en nudelrett. jaja. Dette punktet hadde nok mer me at striken hadde stoppet all kommunikasjon og import av varer til omradet, enn atr resturanten var darlig.
Darjeeling hadde masse aa by paa og vi skulle gjerne likt aa ha blitt der leger, men frosne taer og faren for ny strike overbeviste oss om at vi matte dra ned igjen til braaket. Her nede paa jorda sitter vi naa igjen med fantastiske opplevelser fra Gorkhaland. Vi drakk masse god og varm Darjeeling te, og ble kurset av en koselig dame pa Happy Valley Tea Esate (Harrods sin teplantasje) om de forskjellige kvalitetene av te, vaknet opp til nydelig soloppgang som lyset opp Himmalaya og Indias hoyeste og verdens 3 hoyeste topp Kachenjunga, og motte paa en diger tiger (i et bur i en dyrepark), overlevd den heftigste torden og lyn stormen i Ingeborgs liv og mott en hel haug me kjekke mennesker. Ikke minst har vi slappet av og nytt roen.
Vi er begge enige i at det bor oppretes en egen stat, adskildt fra Vest Bengal (som Darjeeling administeres fra pr dags dato) ettersm det er tydelig at pengene fra det offentlige ikke klarer aa klatre opp de 2300 meterene til Darjeeling, og det faktumet at menneskene er utrolig annderledes i forhold til sin landsmen.
Vi kan kokludere med at om en er i omradet (India) bor Darjeeling besokes. Bare husk aa ta med ullsokker.
Imorgen venter strandbyen Puri og forhapentlig vis en soppelfri strand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar