Mother Ganga

Naa e me i Indias helligste by: Kachi, Benares, Varanasi. Kjaert barn mange navn. Byen e egentlig forholdsvis litenn, kun ca 1.3 millioner innbyggere, men det e te enhver tid mye mye flere mennesker her. Hittil stromme nemlig ikkja bare de vannvitige hordene me turister og backpackere, men millioner av pilgrimmer og det mest utrolige av alt; doende eller allerede dode mennesker. Koffer? Fordi gjennom denne byen renner Mother Ganga, Mor Ganges, River of Life and Death.

Grunnen til at denne byen e saa hellig e fordi den e, ifolge sagnet, skapt av Shiva selv. Den e ogsa ekstremt gammel, 4000 aar, og dermed eldre enn de fleste andre byer som finnes. Det sies at den som dor og blir "begravet" her i Varanasi, e garantert direkte innpass til himmelen og befris fra den evige sirkelen av gjenfodelse. Dette gjelde uansett kaste, okonomi eller sosial status. Det e derfor det komme horder av folk her, dode og levende, kvinner og menn, for aa fa garantert innpass til Paradis.

Igaar kveld va me paa battur paa Ganges. Det va...uvirkelig, sykt, skummelt, sterkt, trist, vannvittig. Som saa mye aent her i India va det utrolig og ubeskrivelig. Men eg ska prove aa beskrive og formidle det me saa:

Me va ombord i en gammeldags trebat sammen med de mange hundre andre turistene som ogsaa hadde tatt seg en baattur for se lysseremonien som tar sted kver kveld. Folk sende ut en kurv med lys og blomster i paa vannet, som en offringsgave til Den Hellige Mor Ganga. Tusener av lys flot paa elven, mens alle baatene laa spredd rundt. I bakgrunen e det trapper langs elvebanken som fore inneover te tusener av smau og smaagater. Det heile va vakkert og eventyrlig, som tatt ut av en film om middelalderen. Paa elvebanken va det horder og horder av folk, dansende prester og rokelse til aere for Ganges. Denne lysseremonien og de tusene av folk som mote opp for aa se den, finne sted kver einaste kveld. Me rodde videre langs dette store, svarte, hellige, rene, men samtidig utrolig skitne, vannet te me kom te et sted der det brant seks smaa baal. Og her fortalte guiden vaar om det...eg har virkelig ikkje ord...

Baalene ved denne elvebanken va likbaal. Naar en inder dor og vil til himmelen, e det aa bli brent i Varanasi langs Ganges, den sikreste billetten. Her brennes lik 24 timer i dognet, og hvert baal vare i ca. 3 1/2 time. Da har hele kroppen blitt te aske og bein, og dette kastes ut over elven. Den samme elven som folk vaske seg i og drikke av.  Me rodde te me va veldig, veldig naerme likplassen, bare en tre meter fra land. Her saa me at det paa trappen ned til elven laa lik svopt inn i stoff: rodt for damer, gult for menn og hvitt for gamle.Det laa 2 rodsvopte lik der hvor me saa, og snart bar 4 menn den svopte ned mot der me satt i baaten, for aa vaske liket i hellig vann ein siste gang; den siste renselse. Rett foran nesene vaare spruta de vann paa liket mens de "chantret" hellige skrifter. Saa tok de liket med seg igjen og la det pa elvebanken. Her ska liket ligge te det blir helt tort, foer de kaste det paa baalet. Baalet e forresten veldig dyrt, og en maa spare lenge for en begravelse og billett med Varanasi-Paradis express. Mange familier kan ruinere seg selv for aa faa et stort baal med den fineste veden, Sandalwood, og for aa fa en prest til aa lese hellige skrifter mens den dode brennes. Utrolig.

Men det mest utrolige av alt var det guiden/baatforeren vaar kunne fortelle. Som sagt saa e en som dor eller blir brent i Varansi garantert inpass til Himmelen. "Og se der borte, ser du de to morklagte husene der borte? Like ved oss?" spurte guiden, mens han pekte mot to morke, triste og store hus med laken foran vinduene, "det er hospitsene". Det vil si at det ikkje e sykehus eller sted for turister aa bo. Neida, det e et sted kor gamle som venter paa aa do bor. Naar en gammel drar fra landsby og familie for aa do i Varanasi, e det ikkje alltid de er friske nok til aa leve her, men heller ikkje syke nok til aa do med ein gang. Dermed kan de faa plass i disse Dodsens hus, te livet har ebbet ut og de endelig kan faa oppnaa sitt hoyeste onske og kan brennes og kastes ut over Ganges.

Kvinner har ingen adgang til likbrenningsplassene fordi de er for "soft hearted". For folsomme til aa takle sorgen, og det har vaert episoder der kvinner har kasta seg paa det brennende baalet til sin ektemann eller sonn. Derfor e det kun menn som har tilgang dit, og de som jobbe med aa brenne lik e ogsa kun menn. Disse likbrennerne tilhorer den laveste kasten i India: The untouchables. Og ja, kastesystemet leve enna i beste vigor her. Etter at likene har brent opp, kan likbrennerne grave i asken etter smelta gull fra smykkene te liket. Det de finne, kan de selvsagt beholde.

Ellers ska det sies at ikkje alle kan brennes. Det e fem kategorier som kan naa frelse uten a bli brent. Disse e:
- Barn: Barn e uten synd og trenge ikkje renses gjennom baal for aa naa Himmelen.
- Gravide: I India regnes gravide kvinner for urene, og urene kan ikkje ta del i dette hellige rituale.
- Hellige Menn: Hellige menn er menn som har gitt alt de har og ofret hele livet sitt til Gud. De har dermed ikke raad til et likbaal.
- Slangebitt: Drepes en av et giftig slangebitt er en uren.
- Spedalske. Spedalske er urene. 'nough said.

Losningen for disse kategoriene? Ved likbrenningen e en steinbutikk der de selge store steiner. En slik kjopes, bindes fast til liket, og liket blir rodd ut til midten av Ganges og kastet uti. Dette praktiseres stadig, selv om det e ulovlig.

Ellers va det ganske sykt at guiden vaar, en ung inder i 20 arene, student og moderne kledd i jeans og skjorte, sa, naar eg spurte, at selvfolgelig trodde han paa kastesystemet, og ja han vasket seg i Ganges hver morgen, og nei han hadde selvsagt ikkje vaert syk noen gang. Han vaske seg jo i hellig og evigrent vann! Og saa klart ska han ogsa brennes her naar han dor. Det e utrolig at dette samfunnet som e saa moderne paa mange moter, fortsatt e sitrende tradisjonellt og gammeldags.


Denne opplevelsen e den sterkeste me har opplevd saa langt her i India og sikkert ein som komme te aa sitte igjen lenge. Men det e ikkje bare likbaal her, her e ogsaa mange kjekke backpackere, markeder, rolige restauranter langs elven, mygg, ekstremt dyktige hennakunstnere og McDonalds. Det siste blei nytt te de grader igaar naar me va blitt galne og syke av indisk mat. Endelig noe vestlig!