...e sinnsykt varmt. Om me syntes Vietnam va varmt, ante me virkelig ikkje koss Kambodsja e. Det va hvertfall det me tenkte naar me ankom Phnom Pehn me buss fra Saigon. Me va litt bekymra for kossen grensekryssingen kom te aa gaa, m en dette gikk overraskende lett, mistenkelig lett. Me gav passene vaare te bussguiden vaar, saa ordna han alt. Og naar me sko gjennom karantenen, blei Ingeborg stillt det eineste "helse"sporsmaalet me fikk av den glisende kambodsjiske grensevakten, og det va: Are you single???
Phnom Pehn va som sagt meget varmt, men ogsaa meget kjekt. Det va to sterke dager me hadde itte kverandre, daa me for me tok bussen til Kambodsja besokte Krigsmuseet i Saigon og dagen etterpaa drog te Killing Fields. Krigsforbrytermuseet i Ho Chi Mihn va virkelig bra, et av de beste museene eg har vert paa. Ikkje bare fordi det va sterkt og trist aa se alt som skjer under krig og kor vel dokumentert det va, men mest av alt for aa se maaten det heile ble lagt fram paa av de Vietnamesiske myndighetene. Der va alle bildene av amerikanske soldater lagt frem paa en ganske antiamerikansk maate, og alle vietnamsiske soldatene va Patriots. Propagandaen va ikkje saerlig skjult og amerikanerne ikkje saerlig spart for kritikk for aa si det saann.
Men uansett kor trist dette va, slo det ikke opplevelsen me hadde naar me saa den mest kjente av mange Killing Fields. Killing Fields e en betegnelse paa et omraade kor Rode Khmer tok med de fangene som skulle drepes, nettopp for aa drepe de. Killing Fields uetnfor Phnom Pehn e gravsted for ca 20 000 mennesker, mange kvinner og barn. Det va ubeskrivelig aa se monumentet laget av over 8000 hodeskaller, rangert etter kjonn og alder, og rett og slett ekkelt trist aa saa gaa gjennom de mange mange massegravene. BEsoket va ytterst deprimerende, men likevel viktig aa ha faatt med seg.
Naa e me i en liten kystby som hette Sihanoukville, og snart gaar turen ut til en pitteliten oy kor kun rundt 30- 40 backpackere befinne seg. Her planlegge me aa ikkje gjoer noe aent enn aa slappe av og sole oss og bade saa lenge me orke. Late dager tas imot med glede!
mandag 21. mars 2011
fredag 18. mars 2011
Landsbyeventyr
Eg (Helene) har vert veldig daarlig te aa blogge i Vietnam, men det e rett og slett litt tetak naar en ikkje har me PC sjol, eller i det minste en PC som fungere (Tord sin data krasja andre dagen). Men naa faar eg endelig ut fingen, siden de andre sove frempaa uansett (syvsovere!) og eg ikkje har noe bedre aa gjoer paa.
Vietnam va heilt fantastisk og tiden har gaatt utrolig fort, noe som jo maa bety at me har hatt det veldig kjekt. Vaeret va flott, strendene fine og maten deilig, tror me spiste merr i Vietnam enn me gjor under heile Indiaoppholdet! Det eineste eg synes va litt dumt i 'Nam, va rett og slett at det va litt for lett aa ver backpacker der. Alt skjer heilt av seg sjol, og enkver idiot kan dra paa backpacking i Vietnam (og trust me, de va det mange av, idiotene altsaa). Vietnam va ikkje backpacking, men flashpacking. Ikkje ein gang stod me ovenfor et problem eller utfordring, alt blei lagt opp easy peasy og det va konstant turister overalt. Dette e jo egentlig vel og bra, men itte India virka det litt vel kommersielt. Kunne like saa greit reist rundt me en rullekoffert liksom.
Men! Vietnam va utrolig bra altsa, vil anbefale alle aa reise dit. Den kjekkeste opplevelsen eg hadde tror eg va naar meg og Tord la ut paa en aldri saa liten sykkeltur ut paa landsbyen utenfor Hoi An, noe som blei te et ganske stort eventyr. Forst sykla me etter instruksjoner og etter "kartet" hotellverten hadde tegna for oss. Men dette gikk ikkje saa bra, og snart fant me oss sjol syklende langs motorveien i 30 grader klokken 12 om dagen. Saa me bestemte oss for aa ta inn en random sidegate og vips! va me i tjukkeste landsby. Her va det en overflod av unger som tydeligvis akkurat hadde slutta paa skolen, og de overfalt oss heilt. Den lille timen me va i den landsvyen hadde me (og eg overdrive ikkje) 15-20 unger folgende itte oss mens de fnisa og tok paa disse rare veslitge skapningene. Meg synes de bare va litt teit tror eg, men Tord derimot kunne sikkert tatt med seg heile gjengen hjem. De simpeltent elska den hoye, blonde mannen! Han blei nesten tatt te fange av de. Me provde aa spor de om veien videre, men korenn me pekte sa de bare: No no, saa me bestemte oss bare for aa prove oss videre langs en tilfeldig vei. Det va forst itte me hadde sykla der en stund at me kom paa at grunnen te de kanskje sa No no kunne vere pga minedaren som fortsatt e i landet paa utraakka veier, saa me blei litt nervose. Men me leve jo tydeligvis ennaa. Me sykla oss vill i risaakre og maisaakre, og etter et par timer me fantastisk landsskap, fant me oss sjol me en blindvei kor me hadde valget om aa krysse en gravplass, gaa mot et slakteri kor kuene skreik (huff det va ekkelt) eller bevege oss mot et tomt hus. Valget falt paa det siste, og me endte opp me a trille syklene vaare provende gjennom det tomme huset, noe som gikk fint, men som va litt skummelt siden me ikkje saa eller horte noen folk, aent enn slakterhuset borti veien. Saa bar det videre gjennom aakre og gress, og landskapet blei binere og finere. Heilt te men kom te en dam. En bonde me traff paa veien saa te oss at me maatte krysse denne dammen, som va full av vannliljer og riktig vakker, men eg va en smule (veldig) redd for diverse igler, slanger osv. Heldigvis va Tord mann nok te aa ta av seg buksene og traakke over vannet mens han bar syklene vaare over. og vannet va dypt! gikk meg opp te rompen! Men dette va jo eneste veien me kunne ta for aa komme oss ut av bondelandsbyen.
Eventyret toppa seg paa hjemveien naar den eine pedalen paa sykkelen min falt av, og me bytta paa aa sykle me ein pedal. Nice.
Alt i alt et ganske kult eventyr!
Vietnam va heilt fantastisk og tiden har gaatt utrolig fort, noe som jo maa bety at me har hatt det veldig kjekt. Vaeret va flott, strendene fine og maten deilig, tror me spiste merr i Vietnam enn me gjor under heile Indiaoppholdet! Det eineste eg synes va litt dumt i 'Nam, va rett og slett at det va litt for lett aa ver backpacker der. Alt skjer heilt av seg sjol, og enkver idiot kan dra paa backpacking i Vietnam (og trust me, de va det mange av, idiotene altsaa). Vietnam va ikkje backpacking, men flashpacking. Ikkje ein gang stod me ovenfor et problem eller utfordring, alt blei lagt opp easy peasy og det va konstant turister overalt. Dette e jo egentlig vel og bra, men itte India virka det litt vel kommersielt. Kunne like saa greit reist rundt me en rullekoffert liksom.
Men! Vietnam va utrolig bra altsa, vil anbefale alle aa reise dit. Den kjekkeste opplevelsen eg hadde tror eg va naar meg og Tord la ut paa en aldri saa liten sykkeltur ut paa landsbyen utenfor Hoi An, noe som blei te et ganske stort eventyr. Forst sykla me etter instruksjoner og etter "kartet" hotellverten hadde tegna for oss. Men dette gikk ikkje saa bra, og snart fant me oss sjol syklende langs motorveien i 30 grader klokken 12 om dagen. Saa me bestemte oss for aa ta inn en random sidegate og vips! va me i tjukkeste landsby. Her va det en overflod av unger som tydeligvis akkurat hadde slutta paa skolen, og de overfalt oss heilt. Den lille timen me va i den landsvyen hadde me (og eg overdrive ikkje) 15-20 unger folgende itte oss mens de fnisa og tok paa disse rare veslitge skapningene. Meg synes de bare va litt teit tror eg, men Tord derimot kunne sikkert tatt med seg heile gjengen hjem. De simpeltent elska den hoye, blonde mannen! Han blei nesten tatt te fange av de. Me provde aa spor de om veien videre, men korenn me pekte sa de bare: No no, saa me bestemte oss bare for aa prove oss videre langs en tilfeldig vei. Det va forst itte me hadde sykla der en stund at me kom paa at grunnen te de kanskje sa No no kunne vere pga minedaren som fortsatt e i landet paa utraakka veier, saa me blei litt nervose. Men me leve jo tydeligvis ennaa. Me sykla oss vill i risaakre og maisaakre, og etter et par timer me fantastisk landsskap, fant me oss sjol me en blindvei kor me hadde valget om aa krysse en gravplass, gaa mot et slakteri kor kuene skreik (huff det va ekkelt) eller bevege oss mot et tomt hus. Valget falt paa det siste, og me endte opp me a trille syklene vaare provende gjennom det tomme huset, noe som gikk fint, men som va litt skummelt siden me ikkje saa eller horte noen folk, aent enn slakterhuset borti veien. Saa bar det videre gjennom aakre og gress, og landskapet blei binere og finere. Heilt te men kom te en dam. En bonde me traff paa veien saa te oss at me maatte krysse denne dammen, som va full av vannliljer og riktig vakker, men eg va en smule (veldig) redd for diverse igler, slanger osv. Heldigvis va Tord mann nok te aa ta av seg buksene og traakke over vannet mens han bar syklene vaare over. og vannet va dypt! gikk meg opp te rompen! Men dette va jo eneste veien me kunne ta for aa komme oss ut av bondelandsbyen.
Eventyret toppa seg paa hjemveien naar den eine pedalen paa sykkelen min falt av, og me bytta paa aa sykle me ein pedal. Nice.
Alt i alt et ganske kult eventyr!
torsdag 17. mars 2011
Første kveld i Saigon. Siste kveld i Vietnam.
Me har hatt noen fantastiske dager siden sist me bretta ut livet vårt her på bloggen. Harry-drikke-me-meksikanske-hatter-på-natten-lang-(ikkje-oss-seff)-varme-fine-Nha Trang var interessant nok. Me såg mange skalla, feite men på fylla ala Gran Kanaria, og var på en utolig steroetypisk "PARTY BOAT" ute på bøljann den turkise. Det såg ut som crewet var generelt mer gira på livet og øl, enn noen av de betalende passasjeren. En hel dags utflukt med lunsj, og en minnerik versjon av Wonderwall på kjøpet kom kun på nette 30 kroner pr pers så det var definitivt verdt penga.
Etter Nha Trang overlevde vi så vidt verdens varmeste og fuktigste busstur mellom Nha Trang og til Mui Ne. Skinnseter, 35 grader og 5 timers busstur kombinert med slitne nordmenn er ingen god kombinasjon. Vi var relativt klamme i rumpa da vi endelig steg ut av bussen og priset oss lykklige da vi fort fant det avslappende 6- dollar-natten-hotellet som lå like på stranden . I Mui Ne plasket vi opp til flere ganger daglig i det deilig bassenget vårt, la ut på ambesiøse sykkelturer til skitne fiskelandsbyer og fikk sand i bakendene etter en timelang ekspedisjon i de fantastisk vakre og gripende røde sanddynene ovenfor det lille ferieparadiset.
Nå sitte me (Ingeborg og Håvard) på det knøttlille hotellrommet vårt i District 1 i mektige, urbane og overaskende kommersielle og lukseriøse Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon), og prøve å fordøye Viet Nam. I morgen må vi ut av dette langstrakte landet ettersom vi ikke har gyldig oppholdstilatelse her lenger enn disse 14 dagene som så plutselig har gått forbi. Neste stopp: Kambodsja og Phnom Penh.
Etter Nha Trang overlevde vi så vidt verdens varmeste og fuktigste busstur mellom Nha Trang og til Mui Ne. Skinnseter, 35 grader og 5 timers busstur kombinert med slitne nordmenn er ingen god kombinasjon. Vi var relativt klamme i rumpa da vi endelig steg ut av bussen og priset oss lykklige da vi fort fant det avslappende 6- dollar-natten-hotellet som lå like på stranden . I Mui Ne plasket vi opp til flere ganger daglig i det deilig bassenget vårt, la ut på ambesiøse sykkelturer til skitne fiskelandsbyer og fikk sand i bakendene etter en timelang ekspedisjon i de fantastisk vakre og gripende røde sanddynene ovenfor det lille ferieparadiset.
Nå sitte me (Ingeborg og Håvard) på det knøttlille hotellrommet vårt i District 1 i mektige, urbane og overaskende kommersielle og lukseriøse Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon), og prøve å fordøye Viet Nam. I morgen må vi ut av dette langstrakte landet ettersom vi ikke har gyldig oppholdstilatelse her lenger enn disse 14 dagene som så plutselig har gått forbi. Neste stopp: Kambodsja og Phnom Penh.
onsdag 9. mars 2011
Fra helvete til himmelen på 3 dager.
Hei verden. Hei Mr. Clooney
Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.
Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen. Interesant nok, men ingenting har til nå toppet opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd.
Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.
Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.
Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen. Interesant nok, men ingenting har til nå toppet opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd.
Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.
torsdag 3. mars 2011
HANOI: Kultursjokk uten like!
Hoy musikk, flortende mennesker, bar, tequillashots, ol, moderne kunst paa veggene, meny med strofehamburgere.. Ka e dette for et sted? Rene gater, ingen frittgaaende kuer eller hunder, ingen skitne barn som rive deg i klaerne, ingen diskriminerende ekle menn, men heller fulle utlendinger. Det foles veldig langt vekke, India, landet som me vaakna opp i tidligere idag. Det foles ut som om me har vert i krig i to aar og endelig komme hjem, som om me har vert paa Mars og retunert til jorden, eller som Lindsay Lohan i Mean Girls. Det aa komme tilbake til det som i grunnen e "vaar" virkelighet, e et storre sjokk enn det det va aa komme te India paa et vis. Ka e dette for et sted? Jeg maa ha havnet paa feil klode. Me befinner oss naa paa Hanoi Backpackers Hostel i den gamle bydelen. Dette stedet skal vaere creme de la creme a la backpacking hostel, og det synes her at folk virkelig kose seg. Det e et sjokk, og me har den siste timen bare stirra i forundring paa alle disse utlendingene rundt oss, som egentlig er like oss selv. Me e ikkje integrerte ennaa, og fole oss litt malplassert i dette festmiljoet etter en maaned kor gjennomsnittlig leggetid har vert klokken halv ti kver kveld. Her er saa underlig!
Imorgen e det én stor dág: Gúttaboyz kommer! Dette kan bli interresant :)
xỗ
Cômpủteren skrive pâ vietnámesisk!!!
Imorgen e det én stor dág: Gúttaboyz kommer! Dette kan bli interresant :)
xỗ
Cômpủteren skrive pâ vietnámesisk!!!
onsdag 2. mars 2011
Famous Last Words
Saa var me her, endelig eller kanskje uheldigvis? Dette e hvertfall vaar siste dag i India! Og det foles bittersott. Me har paa mange maater forelska oss i dette landet, i maten, folkene, smilene, vennligheten, opplevelsene, eventyret. For det e virkelig det det har vert: et eventyr. En som reise te India maa forberede seg paa at reisen ikkje blir en ferie, men et eventyr, paa godt og vondt. Helidgvis har vaart eventyr endt noksaa bra. Selv om det har vert tider kor me har hatt lyst til aa gi opp heile India, kor me sukka hoyt over inderes tankegang naar det komme te soppel, markedsforing og spesielt syn paa kvinner, har me likevel hatt en heilt fantastisk tid her! Det ska bli godt aa komme seg bort fra kaoset og vekk fra den vannvittige folkemengden, te en smule mindre folkemengde i Vietnam. Og me glede oss spesielt mye te gjenforenelsen me vaare kjaerste gutter, som me har savna saart her i India (kor en jente rett og slett e fritt vilt om hu ikkje har med seg mannen/kjaeresten/faren sin).
Den siste tiden har me tilbringt i Strandbyen Puri, kor stranden e vakker, men rett og slett et menneskelig toalett om en gaar for langt mot ost. Me vandra langs stranden for aa finne den lokale fiskerlandsbyen, og saa plutselig, saa me at strandkanten ikkje bare va av sand lenger, men av masse masse baesj, en dod hund, soppel, en stor dod skilpadde og tre personer sittende paa huk som gjorde sitt fornode. Eg fikk litt panikk, og det blei ikkje bedre av at me blei invitert med hjem til noen i fiskerlandsbyen, som i bunn og grunn va en haug me hus midt oppi denne stinkende miksen av sand og toalettavfall. For aa komme oss til det lille lille huset dis, maatte me krysse haugen av baesj. Det va ganske ille, spesielt naar en tenke paa at det e her disse menneskene bor gjennom hele livet deres.
Etter Puri kom me tilbake igjen til Kalkutta, og det e her me har vert igaar og idag. Me har vert saa slitne og rett og slett litt lei av India, saa me har ikkje gjort saa veldig mye her. Idag va me paa et nydelig og ekstremt folksomt blomstermarked, med tusen farger og enda flere personer. Det va utrolig vakkert, men fornoyelsen hadde nok vert en smule storre om eg (Helene) ikkje hadde faatt vesken min skjaert/rifta opp saann at lommeboken min falt ut og forsvant blant folkemylderet. Vel vel, noe galt paa turen maatte vel komme. Heldigvis har eg backup kort, pluss eg faar kanskje god karma naa siden den heldige indiske finneren/raneren sikkert blir kjempeglad for pengebelopet som laa oppi.
Resten av dagne idag har blitt tilbringt i en Beauty Parlor, kor me begge har faatt skikkelig henna. Eg har faatt den tradisjonelle bryllupshennaen som gaar langs armene og beina, Ingeborg fikk en nydelig kreasjon langs armene og ryggen. Vakkert! Det hele tok "bare" 2.5 timer. Paa hver!
Ellers kan eg jo fortelle litt om stedet me bor paa naa. I Puri bodde me heilt fantastisk i et gammelt palass, kor heile bygningen va som en stor familie, og det foltes ut som om me va paa feriekoloni/kostskole. Me spiste middag langs et stort langbord kver kveld, saa film me barn, hadde dype samtalere me eldre reisende og utveksla tips med ande backpackere. En fantastisk tid og et fantastisk sted aa bo! Tilstanden paa hostellet vaart her e ganske annereledes, det eneste som e likt e prisen og at me bor i "dorm", fellesrom. Stedet me bor i, ligge midt i backpackerstroket i Kalkutta, og folkene som bor her e asiatiske backpackere og eldre, slitne hippier som endelig har klart aa rive seg vekk fra Goa og naa maa vente paa sitt Exit Visa i Kalkutta. Bygningen e eldgammel, og e en britisk bygaard, omringa av andre bygaarder i britisk/amerikansk stil. Paa veggene e det tegnet nydelige tegninger, skitten do-graffitti og poetiske dikt. Det e et morsomt sted, det her. Det foles ut som om me bor i Blitzhuset i Oslo, bare for hippier. Eg fole det aller helst som om me bor ulovlig i et kunstnerisk kollektiv i Brooklyn, og det faktum at me ikkje bare har hippier te naboer, men og fire tre uker gamle kattunger boende i en boks utenfor doren vaar, forminske ikkje Free Love folelsen!
Vel vel, dette var vel det siste fra India! Neste innlegg: HANOI!
NAMASTE FRIENDS!
Den siste tiden har me tilbringt i Strandbyen Puri, kor stranden e vakker, men rett og slett et menneskelig toalett om en gaar for langt mot ost. Me vandra langs stranden for aa finne den lokale fiskerlandsbyen, og saa plutselig, saa me at strandkanten ikkje bare va av sand lenger, men av masse masse baesj, en dod hund, soppel, en stor dod skilpadde og tre personer sittende paa huk som gjorde sitt fornode. Eg fikk litt panikk, og det blei ikkje bedre av at me blei invitert med hjem til noen i fiskerlandsbyen, som i bunn og grunn va en haug me hus midt oppi denne stinkende miksen av sand og toalettavfall. For aa komme oss til det lille lille huset dis, maatte me krysse haugen av baesj. Det va ganske ille, spesielt naar en tenke paa at det e her disse menneskene bor gjennom hele livet deres.
Etter Puri kom me tilbake igjen til Kalkutta, og det e her me har vert igaar og idag. Me har vert saa slitne og rett og slett litt lei av India, saa me har ikkje gjort saa veldig mye her. Idag va me paa et nydelig og ekstremt folksomt blomstermarked, med tusen farger og enda flere personer. Det va utrolig vakkert, men fornoyelsen hadde nok vert en smule storre om eg (Helene) ikkje hadde faatt vesken min skjaert/rifta opp saann at lommeboken min falt ut og forsvant blant folkemylderet. Vel vel, noe galt paa turen maatte vel komme. Heldigvis har eg backup kort, pluss eg faar kanskje god karma naa siden den heldige indiske finneren/raneren sikkert blir kjempeglad for pengebelopet som laa oppi.
Resten av dagne idag har blitt tilbringt i en Beauty Parlor, kor me begge har faatt skikkelig henna. Eg har faatt den tradisjonelle bryllupshennaen som gaar langs armene og beina, Ingeborg fikk en nydelig kreasjon langs armene og ryggen. Vakkert! Det hele tok "bare" 2.5 timer. Paa hver!
Ellers kan eg jo fortelle litt om stedet me bor paa naa. I Puri bodde me heilt fantastisk i et gammelt palass, kor heile bygningen va som en stor familie, og det foltes ut som om me va paa feriekoloni/kostskole. Me spiste middag langs et stort langbord kver kveld, saa film me barn, hadde dype samtalere me eldre reisende og utveksla tips med ande backpackere. En fantastisk tid og et fantastisk sted aa bo! Tilstanden paa hostellet vaart her e ganske annereledes, det eneste som e likt e prisen og at me bor i "dorm", fellesrom. Stedet me bor i, ligge midt i backpackerstroket i Kalkutta, og folkene som bor her e asiatiske backpackere og eldre, slitne hippier som endelig har klart aa rive seg vekk fra Goa og naa maa vente paa sitt Exit Visa i Kalkutta. Bygningen e eldgammel, og e en britisk bygaard, omringa av andre bygaarder i britisk/amerikansk stil. Paa veggene e det tegnet nydelige tegninger, skitten do-graffitti og poetiske dikt. Det e et morsomt sted, det her. Det foles ut som om me bor i Blitzhuset i Oslo, bare for hippier. Eg fole det aller helst som om me bor ulovlig i et kunstnerisk kollektiv i Brooklyn, og det faktum at me ikkje bare har hippier te naboer, men og fire tre uker gamle kattunger boende i en boks utenfor doren vaar, forminske ikkje Free Love folelsen!
Vel vel, dette var vel det siste fra India! Neste innlegg: HANOI!
NAMASTE FRIENDS!
Abonner på:
Innlegg (Atom)