Bilder fra Khujarao, Varanasi, Darjeeling og Puri

Den fantastiske muslien de har her i Puri!

Kuer chille overalt her.



En liten folkemengde i Puri, den mest avlsappa byen me har vert i itte Darjeeling.



Super Fine Tippy Golden Flower Orange Pickup One Damen i Darjeeling!

Morgenbad ved Ganges i Varanasi.

Felles helligbad.

Jippi togtur!

Ingeborg prute paa fruktprisen

Erotisk tempel i Khujarao

Kjekke gutter i Varanasi

To verdener: Pizza Hut og henna

Soloppgang med Himalayautsikt i Darjeeling

Fiskerne paa stranden ville veldig gjerne at vi skulle ta bilde av dem.

Vasketid i den lokale fiskerlandsbyen, Puri.

Mamma lager henna.

Endelig... Havet!

En middelaldrende hollender og ekshippie med motte i Darjeeling sa te oss at me maatte finne havet og en strand, for daa trengte me bare aa forholde oss te halvparten av India. Dette  kom under en samtale daa me tilstod te han at India begynte aa gaa oss paa nervene. Folkene, stirringen, kaoset, braaket, trakkasseringen av oss som unge jenter.. alt. Det eineste me ville va aa komme oss te en strand, en gjemt hule, et vestlig skjulrom. Aller helst ville me fly rett te charterstedet Goa, eller fly vekk. Men heldigvis lot me oss ikkje stoppe av det lille sammenbruddet vaart, og dro ned te staten Orissa, og kystbyen Puri.

Reisen va paa heile 48 timer fra Darjeeling! Eg (Helene) hadde ikkje dusja paa fem dager naar me kom frem. FEM DAGER uten varmt vann! Du kan jo bare tenke deg kossen haaret saa ut. Men te slutt kom me stinkende frem te det som virke som et lite paradis for oss (og eg overdrive virkelig ikkje naar eg seie at me stinka. Mens me satt og spiste en fantastisk vestlig frokost syntes eg lukta noe vondt som eg ikkje fant ut ka va. Det visste seg den vonde lukten kom fra armhulene mine).

Puri e en forholdsvis liten by som bestaar av noen klesbutikker, et stort tempel, en haug backpackervennlige restauranter og en skitten og forsopla strand med masse fiskere. Men som Guruen vaar her i India (Lonley Planet guideboken vaar) seie: Stranden i Puri e uten palmer og med masse soppel, men det e fortsatt en strand! Og den ble nytt til de grader idag. Det va fantastisk aa kjenne sjoluften i haaret, vasse i strandkanten og ligge i sanden, selv om me blir stirra paa selv i full paakledning. Det e desverre ikkje mulig aa ligge i bikini her, men imorgen har me store planer om aa sykle langs stranden te me finne Mayfair Resort, og snike oss inn paa den private stranden der.

Ellers bor me paa et kjempefint hotell, et gammelt Maharaja sommerpalass! Det e luftig, rent og me filmvisning om kveldene (idag: Finding Nemo) og en morsom kokk som kokkelere de nydeligste rekeretter! Og dette for kun 100 rupi natten (12 kr)! Alt i alt kose me oss her, og folk her e ikkje like hissige, traffiken forholdsvis rolig, og loshundene kosete. Me komme te aa nyte den siste uken i India, tror eg!

Super Fine Tippy Golden Flowery Orange Pick Up One

Hei verden. Hei mr. Clooney,

En liten hilsen fra oss to stinkende jenter i India. I skrivende stund sitter me pa ein cybercafe som me like a kalle det her nere, i  selveste Calcutta. Men Calcutta e ein annen historie som me kan ta ein annen gang.  Na vil me fortelle historien om Gorkhaland og det fantastiske fjellfolket som finnes i det som for resten av verden er kjent som Darjeeling, 2300 meter over vanlige India.

Eventyret begynner da vi to steg ut av toget og inn i ankomsthallen, om du kan kalle den det, pa  New Jaipalguri train station. Vi befinner oss forsatt i India, med kyr, ivrige fruktselgere og urinerende menn i gatene.  Pa toget som vi tok fra Varanasi gikk det ryker om at hele Darjeeling var stengt pga strike og ingen slapp inn inntil videre. Heller ikke to sote piker som oss. Vi la oss med tanken om at vi neste morgen kanskje maatte snu midt i dora og finne en annen destinasjon. Men morgene brakte gode nyheter med seg  og det sto i den ferske avisen at det fra kl 0600 den 19. februar og t.om. den 22 februar, ville striken ha et opphold inntil et mote mellom forhandlingspartene skulle finne sted i Calcutta den 22. Sa heldige vi var! Vi var de forste turistene som fikk slippe inn i darjeeling igjen, etter 11 dagers strike. (Nar me seie strike innebare dette at alt er stengt, selv banker og atmer og posten og restuarnter og veier. ) Vi folte oss nesten som de forste engelskmennen som kom seg oppover i de bratte fjellsidene , ved foten av himmalaya, da vi satt som minker pa norske minkfarmer sammen med 10 andre reisende i en jeep. Etter 3 timer med bratt stigning dukket det med et opp hundrevis av hus i de bratte fjellsidene. Det var et utrolig syn for hvem kunne finne pa aa bosette seg paa ein plass der en enten gar i nedoverbakke eller oppoverbakke, at all times? Jo Gorkhaene, et folk oppringelig fra Nepal kunne tenke seg det. Spesielt da engelskmennene begynte aa investere stort i fjellsidene og onsket aa dyrke english breakfeast tea osv , begynte det aa stomme til. I t2011 rommer Darjeeling by 150 000 mennesker. Og Gorkha folket er definitivt majoriteten.

Vi oppdaget fort at Darjeeling, eller Gorkhaland, skilte seg fra resten av India . 1. Det var kaldt. 2. Folk flest sag ikke ut som indere, men folk fra Nepal/tibet. 3. Ingen stirret paa oss, eller pekte, eller filmet oss. 4. Det var kvinner som styrte hele foretninger og banker, og de var ikke redde for aa snakke. 5. Sarier var i undertall i forhold til jeans og hoodies. 6. Alle snakket godt engelsk. 7. De som hadde noe aa selge, hadde ikke saa mye aa si eller presse oss med. I motsetting til opplevelser nede i lavlandet hvor vi blir forfolgt av selger helt tilvi runder neste hjorne. 8. Det var lite eller ingen biler i store deler av byen. 9. Maten var fantastisk god hvor hen vi gikk. ingen bommturer. 10. Luften vi pustet inn var frisk, som opp pa den norske vidda.
Baksiden av medaljen var at det som sagt var kaldt, vi hadde problemer med aa holde varmen nar vi satt oss ned ppa eb resturanr ettersom det ikke finnes isolasjon eller innlagt varme i husene. Og nar vi forst hadde funnet ut hva vi onsket oss pa den fristende menyen, var det en del ganger dette ikke var i hus, sa vi matte noye oss med nok en nudelrett. jaja. Dette punktet hadde nok mer me at striken hadde stoppet all kommunikasjon og import av varer til omradet, enn atr resturanten var darlig.

 Darjeeling hadde masse aa by paa og vi skulle gjerne likt aa ha blitt der leger, men frosne taer og faren for ny strike overbeviste oss om at vi matte dra ned igjen til braaket. Her nede paa jorda sitter vi naa igjen med fantastiske opplevelser fra Gorkhaland. Vi drakk masse god og varm Darjeeling te, og ble kurset av en koselig dame pa Happy Valley Tea Esate (Harrods sin teplantasje) om de forskjellige kvalitetene av te, vaknet opp til nydelig soloppgang som lyset opp Himmalaya og Indias hoyeste og verdens 3 hoyeste topp Kachenjunga, og motte paa en diger tiger (i et bur i en dyrepark), overlevd den heftigste torden og lyn stormen i Ingeborgs liv og mott en hel haug me kjekke mennesker. Ikke minst har vi slappet av og nytt roen.

Vi er begge enige i at det bor oppretes en egen stat, adskildt fra Vest Bengal (som Darjeeling administeres fra pr dags dato) ettersm det er tydelig at pengene fra det offentlige ikke klarer aa klatre opp de 2300 meterene til Darjeeling, og det faktumet at menneskene er utrolig annderledes i forhold til sin landsmen.

Vi kan kokludere med at om en er i omradet (India) bor Darjeeling besokes. Bare husk aa ta med ullsokker.

Imorgen venter strandbyen Puri og forhapentlig vis en soppelfri strand.

Pizza Hut og hellig soloppgang

Det e loye me det, men i gar var det akkuratt som me ikkje var i India. Me var pa Pizza Hut. Et eget land skulle ein tro. Det var reint, det var rolig, og det eksistere et system pa ting som me kunne forsta oss pa. Ja, me var nok egentlig ikkje i India. Det var naar me var pa leit etter det lokale reisebyraaet, for me trengte hjelp av de te aa kansellere noen togbilletter me hadde te Haridwar (naa ska me heller te Darjeeling), da me snubla over den fredelige perlen av en Pizza Hut midt blandt laushunderog  menn i skjortelog turban. Helt siden vaar ankomst til India har me ikkje hatt et like rolig oyeblik enn det me hadde i Pizza Hut land. Eg tror me skjems litt av at me noyt det tiden paa Pizza Hut saa, men fristelsen av ein sjikkelig nice, crizpy, stor pizzaskorpe american style var saa stor at me klarte aa begravde var skam.

Da me vaknet opp i dag, var me ikje lenger i Pizza Hut Land, men i India. Og ta det me ro folkens, det e virkelig ikke sa ille, men egentlig bare utrol;ig erligt og vakkert.. Me sto opp kl kvart over fem og tok ein sykkelrickshaw gjennom det som foltes ut som noen utrolig tomme gater , men som egentlig var domkrikeplassen midt paa dagen. Me betalte sjoforen mindre enn 5 norske kroner for den 10 min lange turen. han sag semi fornoyd ut. Me gikk ned trappetrinnene og nesten helt ned til den hellige elven. Det yrte av folk sett i forhold til kor mye av klokken var. Na skulle det bades. De lokale utforte sin vanlige morgenvask/drikking av reine Ganges/bonn, og pilgrimmerne ba og sang og spilte, mens turistene bak sine store kameralinser stirret pa det hele (vi med) med forbausede oyne. Det er livet rundt Ganges som gjor Varanasi til en helt spesiell tror eg me to konkluderete med  i stillhet der me satt og drukna i vaar egen undring.

Mother Ganga

Naa e me i Indias helligste by: Kachi, Benares, Varanasi. Kjaert barn mange navn. Byen e egentlig forholdsvis litenn, kun ca 1.3 millioner innbyggere, men det e te enhver tid mye mye flere mennesker her. Hittil stromme nemlig ikkja bare de vannvitige hordene me turister og backpackere, men millioner av pilgrimmer og det mest utrolige av alt; doende eller allerede dode mennesker. Koffer? Fordi gjennom denne byen renner Mother Ganga, Mor Ganges, River of Life and Death.

Grunnen til at denne byen e saa hellig e fordi den e, ifolge sagnet, skapt av Shiva selv. Den e ogsa ekstremt gammel, 4000 aar, og dermed eldre enn de fleste andre byer som finnes. Det sies at den som dor og blir "begravet" her i Varanasi, e garantert direkte innpass til himmelen og befris fra den evige sirkelen av gjenfodelse. Dette gjelde uansett kaste, okonomi eller sosial status. Det e derfor det komme horder av folk her, dode og levende, kvinner og menn, for aa fa garantert innpass til Paradis.

Igaar kveld va me paa battur paa Ganges. Det va...uvirkelig, sykt, skummelt, sterkt, trist, vannvittig. Som saa mye aent her i India va det utrolig og ubeskrivelig. Men eg ska prove aa beskrive og formidle det me saa:

Me va ombord i en gammeldags trebat sammen med de mange hundre andre turistene som ogsaa hadde tatt seg en baattur for se lysseremonien som tar sted kver kveld. Folk sende ut en kurv med lys og blomster i paa vannet, som en offringsgave til Den Hellige Mor Ganga. Tusener av lys flot paa elven, mens alle baatene laa spredd rundt. I bakgrunen e det trapper langs elvebanken som fore inneover te tusener av smau og smaagater. Det heile va vakkert og eventyrlig, som tatt ut av en film om middelalderen. Paa elvebanken va det horder og horder av folk, dansende prester og rokelse til aere for Ganges. Denne lysseremonien og de tusene av folk som mote opp for aa se den, finne sted kver einaste kveld. Me rodde videre langs dette store, svarte, hellige, rene, men samtidig utrolig skitne, vannet te me kom te et sted der det brant seks smaa baal. Og her fortalte guiden vaar om det...eg har virkelig ikkje ord...

Baalene ved denne elvebanken va likbaal. Naar en inder dor og vil til himmelen, e det aa bli brent i Varanasi langs Ganges, den sikreste billetten. Her brennes lik 24 timer i dognet, og hvert baal vare i ca. 3 1/2 time. Da har hele kroppen blitt te aske og bein, og dette kastes ut over elven. Den samme elven som folk vaske seg i og drikke av.  Me rodde te me va veldig, veldig naerme likplassen, bare en tre meter fra land. Her saa me at det paa trappen ned til elven laa lik svopt inn i stoff: rodt for damer, gult for menn og hvitt for gamle.Det laa 2 rodsvopte lik der hvor me saa, og snart bar 4 menn den svopte ned mot der me satt i baaten, for aa vaske liket i hellig vann ein siste gang; den siste renselse. Rett foran nesene vaare spruta de vann paa liket mens de "chantret" hellige skrifter. Saa tok de liket med seg igjen og la det pa elvebanken. Her ska liket ligge te det blir helt tort, foer de kaste det paa baalet. Baalet e forresten veldig dyrt, og en maa spare lenge for en begravelse og billett med Varanasi-Paradis express. Mange familier kan ruinere seg selv for aa faa et stort baal med den fineste veden, Sandalwood, og for aa fa en prest til aa lese hellige skrifter mens den dode brennes. Utrolig.

Men det mest utrolige av alt var det guiden/baatforeren vaar kunne fortelle. Som sagt saa e en som dor eller blir brent i Varansi garantert inpass til Himmelen. "Og se der borte, ser du de to morklagte husene der borte? Like ved oss?" spurte guiden, mens han pekte mot to morke, triste og store hus med laken foran vinduene, "det er hospitsene". Det vil si at det ikkje e sykehus eller sted for turister aa bo. Neida, det e et sted kor gamle som venter paa aa do bor. Naar en gammel drar fra landsby og familie for aa do i Varanasi, e det ikkje alltid de er friske nok til aa leve her, men heller ikkje syke nok til aa do med ein gang. Dermed kan de faa plass i disse Dodsens hus, te livet har ebbet ut og de endelig kan faa oppnaa sitt hoyeste onske og kan brennes og kastes ut over Ganges.

Kvinner har ingen adgang til likbrenningsplassene fordi de er for "soft hearted". For folsomme til aa takle sorgen, og det har vaert episoder der kvinner har kasta seg paa det brennende baalet til sin ektemann eller sonn. Derfor e det kun menn som har tilgang dit, og de som jobbe med aa brenne lik e ogsa kun menn. Disse likbrennerne tilhorer den laveste kasten i India: The untouchables. Og ja, kastesystemet leve enna i beste vigor her. Etter at likene har brent opp, kan likbrennerne grave i asken etter smelta gull fra smykkene te liket. Det de finne, kan de selvsagt beholde.

Ellers ska det sies at ikkje alle kan brennes. Det e fem kategorier som kan naa frelse uten a bli brent. Disse e:
- Barn: Barn e uten synd og trenge ikkje renses gjennom baal for aa naa Himmelen.
- Gravide: I India regnes gravide kvinner for urene, og urene kan ikkje ta del i dette hellige rituale.
- Hellige Menn: Hellige menn er menn som har gitt alt de har og ofret hele livet sitt til Gud. De har dermed ikke raad til et likbaal.
- Slangebitt: Drepes en av et giftig slangebitt er en uren.
- Spedalske. Spedalske er urene. 'nough said.

Losningen for disse kategoriene? Ved likbrenningen e en steinbutikk der de selge store steiner. En slik kjopes, bindes fast til liket, og liket blir rodd ut til midten av Ganges og kastet uti. Dette praktiseres stadig, selv om det e ulovlig.

Ellers va det ganske sykt at guiden vaar, en ung inder i 20 arene, student og moderne kledd i jeans og skjorte, sa, naar eg spurte, at selvfolgelig trodde han paa kastesystemet, og ja han vasket seg i Ganges hver morgen, og nei han hadde selvsagt ikkje vaert syk noen gang. Han vaske seg jo i hellig og evigrent vann! Og saa klart ska han ogsa brennes her naar han dor. Det e utrolig at dette samfunnet som e saa moderne paa mange moter, fortsatt e sitrende tradisjonellt og gammeldags.


Denne opplevelsen e den sterkeste me har opplevd saa langt her i India og sikkert ein som komme te aa sitte igjen lenge. Men det e ikkje bare likbaal her, her e ogsaa mange kjekke backpackere, markeder, rolige restauranter langs elven, mygg, ekstremt dyktige hennakunstnere og McDonalds. Det siste blei nytt te de grader igaar naar me va blitt galne og syke av indisk mat. Endelig noe vestlig!

Lol gekko paa veggen.

det var ikkje meingingen at det var det dette blogginnlegget skulle hette, men plutselig ser eg e in saannn gekko, firfisleting bborte paa veggen. rart eg ikkje friike, sann som gutta boys gjorde den dagen de fant ein paa rommet sitt.. eg e vell integrert. det e nok derfor. .

stakkars helene som har hatt bloggduty de siste 5 dagene eller noe sann... eg har vert litt sqweezen som det hette paa godt norsk. men nok om det.

naa e me i Khojirat, eller noe sant . den minste byen te naa, faktisk vistnok ikkje ein by ein gang . men her i dette omradet ligge et av indias storste tempelkomplekser. me det meine eg at det ska vistnok var 85 templer her innenfor et relativt stort omrade (5 km i bredden hvertfal). me ska inn for aa ta ein titt paa spetakelet  i morgen tidlig kl 10. koffer har me ikkje saa mange kule templer i norge? eg regne ikkje me det star pa pengene.

siden sist har me opplevd utrolig mye. saa mye at eg ikkje komme te aa gidde aa skrive om alt. desverre. men det e ikkje meiningen at dette ska ver ein stil ala kongsgaard. kanskje like greit aa ta den teite, men effektive stikkordlosningen;
- i jaipur kjpte me masse nais stesj. eg kjopte ein nydelig ring, men det beste var at eg klarte aa prute den ner til nesten halvparten av den spurte prisen. helene fikk sydd to par bukser. og eg kjopte 3 putetrekk, noe ingen av guttene forstod heilt koffer (eg har tenkt aa ha ein kul sofa me kule, handplukkede putetrekk ein gang i framtiden, mens dokker andre kan sitte der me de teite ikkje handplukkede putetrekkene dokkers og grine) .
- Raj (sjoforen var) spurte meg: "Eeet? I ask you one question, okay? - Sure, go ahead. - what is lesbian? .. eg kunne ikkje dy meg aa smile litt. det var liksom saa sott og saa langt fra den verdenen me komme fra. se for deg aa prove aa forklare ein 35 aar gammel mann ka lesbisk e. se saa for deg a prove aa forklare ein 35 aar gammel mann , som komme fra ein kultur og leve i et samfunn som har vanskelig aa akseptere homofili blandt menn, og naar ein saa ska forklare homofili bladt kvinner som har ein helt annen posisjon og mindre firhet , blir det fort vanskelig aa forklare, men og umulig aa overbevise om at frihet til aa elske hvem som helst til tross for samme kjonn, er rettferdig, positivt og en rettighet. Likevel tok Raj det hele me stor ro men klartre ikkje helt aa forstaa og hang seg opp i at "there is no penis, so how can it work". det provde me ikkje ein gang aa forklare.
- me har vert pa "tigersafari" i ein nasjonalpark. det var kjekt og vakkert landskap, men me saa selvfolgelig ikkje noen tiger, men ein del vakre fugler og masse forskjellige typer hjort, ville kuer og antiloper, og sjakaler. en dame sa hun hadde vert paa safari i parken 5 ganger (3-4 timer pr gang) og ikkje hadde sett noe tengn til tigerene.. kanskej de bare lurer oss og at tigeren egentlig er utryddet.  huffamei.
- i gar vaar v i i agra og opplevde Taj Mahal. Det var utrolig vakkert, dyrt (nesten 100 kroner a komme inn. uhort i india. inderene selv betaler 25 rupees som tilsvarer 3 kroner..) og folksomt. Taj Mahal er noe helt anne t enn de andre imponerede byggverkene vi har sett til naa. arkitekturen er av arabisk opprinnelse og det er et gravsted og det hele er i reist i hvit marmor. Nydelig, men faktisk litt mindre enn det vi saa for oss etter all "hypen" , selv om det forsatt  er stort.
-I gar kveld tok vi vaart forste tog her i india. og det var litt av en opplevelse. fra vi kom inn paa stasjonen til vi fant sjoforen vaar ved destinasjonen vaar folte jeg at vi var noen store babyer med tuge sekker, som virkelig ikkje har sett den virkelige verden for da.det aa vite hvilken perong vi skulle vente paa, ikke minst hvilket tog vi skulle tre paa og til slutt ogsa hvilken vogn vi skulle inn i , var en kunst vi definitivt ikke mestrer helt enda. men vi klarte oss, med god hjelp av hjelpsomme indere og var egen beslutsomhet og vilje. toget gikk fra agra, gjennom natten og da vi vaknet befant vi oss i satna. det var et mylder av fokl paa stasjonen og alle ville kjore oss videre, men vi hadde fatt beskjed fra delhi om at det ville ver en sjofor som ventet paa oss der. og paa mirakulost vis var han der, og vi fant hverandre og han brakte oss hit til dette rolig hotellet utenfor denne tempelbyen.

utrolig hvordan ting fungere her nede. det er virkelig fantastisk.

BILDER

 Forste kvelden! Pa New King backpacker hostel. Shabby, men trygt.

 I et Jaintempel med en prest av overste klasse som kunne business.

 Vi stoppa noen lokale og fikk ri pa kamelene dis!

 Fra rottetempelet. Her va det ganske ekkelt og rotter, levende som dode, overalt. Men vi sa en hvit rotte, noe som visstnok ska bety lykke!

 Bilde av Fru Inder og oss fra takterrassen hennes. I bakgrunnen ses den blaa Aladdinbyen Jodpur.

Fru Inder lager henna

RAJASTAN

Naa har det gaatt et par dager siden sist blogginnlegg. Det e rett og slett fordi me har hatt det saa utrolig travelt og sett og opplevd mye. Sist me forlot dokker hadde me akkurat moett to norske jenter som reiste rundt paa samme maate som oss. Det var et veldig kjaert syn! De hadde vert her en smule lenger, og kom me tips og triks. Hovedtipset me tok med oss va: ikje ver redd for aa stole paa inderne! Og det har jammen hjulpet oss og og gjort de siste dagene helt fantastiske.

Indere e snille, utadvendte og smilende, og smile du tilbake begynne de gjerne aa prate med deg eller invitere deg paa en kopp chai (te med melk, krydder og sukker). Eg forstaar ikkje heilt koffer det e Thailand som har blitt dopt Smilets Land, for i India synes eg folkene e mye hyggeligere og smilende! I forigaar va me i en by som hette Bikanir. Her gikk me paa marked og kikka, fikk staa bak gronnsaksbodene og snakka me en sjarmerende inder, og saa et stort fort, et av mange me har sett de siste dagene. Her inne kom me i snakk me en som jobba der, og det endte me at han tok oss me rundt i deler av bygget som egentlig va stengt for publikum. Det va utrolig vakkert, med glassmosaikk og sandstein. Han hadde ogsaa en liten photoshoot med oss, sa kor me sko staa, ka me sko gjoer osv. Det va litt morsomt.

Saa drog me videre til Jodpur, og det e noe av det vakreste og mest utrolige eg har sett. Nesten hele byen e farget blaatt, fordi de lage blaamaling av kalkstein og nitritt, noe som gjoer at myggen holde seg vekke, og gir husene en karakteristisk farge. Me vandra rundt i byen og tok bilder av og prata me masse hyggelige mennesker. Den hyggeligste av alle va en dame som holdt paa aa bygge nytt hus. Hu tok oss me inn i huset sitt og opp paa taket, for her har alle takterasse, a la Aladdin. Utsikten herfra va heilt fantastisk, og de blaa husene saa ut som et gigantisk lappeteppe! Saa fortalte konen om livet sitt og familien sin, foer hu tok oss med inn paa soverommet for aa lage Henna paa oss. Her dukka etterhvert mannen hennes opp, og me fikk se indisk kjonnsfordeling i praksis. Med en gang mannen kom inn, va det han som tok over pratingen, selv om kona va veldig kjekk aa prate me og hu hadde masse aa si. Mannen va og veldig paagaaende og ville ha noe te aa minne oss om fordi han samla paa ting fra turister. Og jo visst, i hyllene va masse dippedutter han sikkert har samla gjennom sesongene av reisende. Kanskje eg ville gi klokken min te han, som et minne? Men her greip heldigvis Fru Inder inn og sa han maatte gi seg. Eg endte opp me a gi han nokkelknippepynten min og et passbilde av meg sjol.

Saa bar det opp videre i Jodpur for a se paa byens fort. Fortet tok 540 aar aa bygge, og det va.. rett og slett ubeskrivelig. Det mest utrolige eg har sett, noen gang! Det va mye storre enn en sko tro, og det bare blei storre og storre desto lenger du gikk inn i det. Det likna paa et slott fra Ringenes Herre eller fra Narnia, eller noe Kong Salomon kunne bodd i! Det hadde heilt ekstreme detaljer og utskjaeringer i sandstein, samt malerier og mosaikk. Og dette va svaert! Det stusselige slottet vaart i Oslo blekne i forhold og e ikkje verdig tjenerboligene te de Indiske Maharjaene. Men dette fortet va ikkje godt nok for Maharajaen paa 1800tallet, saa han bygga et nytt, overdaadig palass et stykke unna. Det e idag gjort om te  5stjerners hotel og museum, samt privatbolig for Maharajen og hans familie. For ja, de har ennaa Maharajaer, men de e uten makt. Litt sann som vaar kjaere Harald.

Itte det maatte me kjoere i 7 timer for a komme oss te Jaipur, minst 3 av de va i bekmorke. Det e skummelt me tanke paa veiene og kjorestilen te folk (tror me har funne ut at trafikkregelen e at ein kan ligge midt mellom feltene saa lenge det e plass, noe det som regel ikkje e saa det blir ekstremt mange forbikjoringer og bytting av felt), pluss at det va paa landevei.Heldigvis hadde me et testopp i en landsby med en ekstremt hyggelig mann som gav oss tekopper av leire og anbefalte oss a ta en aen vei. Sa me endte opp paa en firefelts motorvei, og kom oss dermed helskinnet fram. Fjo.

Idag e forste dag paa lenge kor me ikkje e paa reis, og den har blitt benytta me aa gjenforene oss me Tigrene (Stian, Jonas og Nikolai), sett paa nok et imponerende fort, og brukt litt for masse penger i en smykkebutikk. Eg (helene) valgte a designe en egen oredobb for hele 1400 rupi!!! Det e kun 180 kroner, men likevel masse masse penger her i India. Saa ble me spaadd av mannen me kjopte av, og det va sjokkerende og skremmende riktig treffende. Skummelt. Ikveld baere det avgaarde te en skredder. Her ska me laere aa lage indisk mat og saa spise middag der, hele gjengen me sjaforene og alt. Det e selvfolgelig bare for aa selge klaer og faa oss te aa kjope, men om me har nok viljestyrke komme med hjem med et gratis maaltid i magen.

So far, so good e alt eg kan si! India e et fantastisk land, og det som sette mest spor (klisjeaktig nok) e de utorlige menneskene me mote her, av baade indere og backpackere. Me har det rett og slett ganske fint, og fole oss trygge. Sjaaforen vaar e veldig overbeskyttende, me har gitt han kallenavnet Pappa fordi han passe saa godt (litt for godt) paa oss, og advare oss mot alt og alle. Me begynne a bli veldig gode venner med denne mannen som laere oss utrolig mye om Indias kultur og religion, og jammen har me ikkje hatt en ganske merkelig, morsom og absurd samtale om ka "lesbisk" betyr. Men det e en aen historie.

Bilder komme snart!

tuut tuut i 10 timer

Som sagt saa gikk ting fort i gaar og plutselig hadde me faatt bla. mini rajastan rundt paa fire dager. Det bor sies at rajastan e ein av de storre statene her i india og at avstandene e store, saa ein saakalt mini tur av rasjastan e sv'art ambesiost.. Men mannen ved reisekontoret i gaar sa NO PROBLEM og smilte me de pene tennene sine. Joda, no problem for all del ... Men det aa kjore 10 timer og dekke det som sies aa ha vert 600 km, e ikkje min favorittaktivitet. Men naa ja, skasje klaga, som me seie hjemme. For det e virkelig ein opplevelse aa, til tider, suse igjennom et spennende og vakkert landskap, og oppleve alt livet som utfolder seg langs National Highway 11. I dag har vi ved flere anledninger vert centimeter fra aa kjore pa hellige kyr, sett forbauset paa busser med like mange mennesker inni som paa taket, sett en del rajastanere bruke  grofta som toalett og skimtet fargerike sariere i aasiden, krumboyd over jordbruket. Raj, kan alltid fortelle nar "the road is nice" og "the road is not good", noe vi ogsaa merker overaskende godt (har hatt en del nesten-dunker i taket pga "road not good").

I denne pakkereisen er standaren paa hotellene hoye. Litt for hoye for oss backpackere syntes vi. Det er litt saann "pa-ferie-me-familien-" standar (no offence),som vi egentlig ikke hadde sett for oss. men vi er tross alt i india, og prisen forblir utrolig lav me tanke paa hva vi faar.. men vi foler oss ikke i oyeblikket som EKTE backpackere. Men det kommer nok en tid for det skal vi se, og da ber vi muligens oom aa faa dette lukseriose livet tilbake.

Ellers e synet paa kvinner dette landet ganske rart, litt morsomt, gammeldags og en smule.. tja, kan eg sei teit? For det forste faar me utrolig mange rare blikk av menn her. I New Delhi fortalte Sunny oss at vestlige kvinner blir sett paa som sluts, toeser, horer, you name it. Egentlig ganske forstaaelig med tanke paa at de kler seg i lostsittende sarier, og me i miniskjoert osv. Men me kler oss saa likt som dem me klare; lose bukser og topper, ingen bare skuldre eller knaer. Likevel e det lange blikk, og eg har komt te den konklusjonen at det spille ingen rolle kossen me kler oss, ka me gjoer, om me smile eller ser sure ut: me e losaktige. Og grunnen kan godt vaere den Sunny fortalte oss igaar: Indiske menn ser mye paa vestlige erotiske filmer, og tror dermed alle vestlige jenter e slik. Vel vel.

Det har uansett vaert utrolig fascinerende aa se kossen kvinners klesstil blir mer og mer fargerik, men ogsaa mer og mer tildekkende desto lenger vekk fra byen en komme. Sariene / punjabdraktene kvinnene har paa seg e heilt vannvittig vakre; sterke farger, broderier, perler og sjal. Og desto mer kvinnene dekke seg til, desto finere blir de spor du meg, der de vandre rundt tildekket i vakre sjal som de har svopt rundt kropp og hodet. For ja, her vise ikkje kvinnene ansiktene sine, hvertfall ikkje naar de gaar ute i gatene eller jobbe utendors. De har sjalet feste til siden, hengende over ansiktet loest, eller trukket ned foran hele hodet. Ein ser heller ikkje saa mange kvinner ute i gatene, de horre nok til hjemme, selv om me saag en del kvinner frakte stein sammen med mennene idag (en form for likestilling kanskje?). Men det e kanskje ikkje saa rart, for ute paa landsbygda e hinduismen enna praktisert konservativt virke det som, og ifolge Manu, en vis mann i hinduismen som har lagt 2000 og noe leveregler, ska kvinnen behandle mannen sin som en helt, ogsaa naar han ikkje duge te noe eller soke samkvem me andre jenter. Men sko kvinnen finne paa aa ver utro ska hu steines eller noe saann, slik som det jo staar i bibelen og. Uansett, poenget e me blir sett mye paa av mennene her, og en gjeter me saa rakk litt diskret fing te meg idag mens han smilte te meg. Eg haape det betyr noe aent enn det betyr i Norge, men eg tvile. En form for invitasjon kanskje? Huff.

Men naa har me truffet noen norske jenter, saa maa prate litt med de!

INDIA

..e heilt sykt. Itte det som foltes ut som en reltaivt kort reise, har me naa gaatt i gjennom en relativt lang dag. Foer avreise hadde me lagt skjebnen vaar i en fremmed manns hender: Sunny. Han var kun en stemme, litt overvennlig, fra den andre siden av jorden som ringte Ingeborg itte aa ha hoert om oss fra Jonas og gjengen. Og han ville ha oss boende paa sitt hotell. Skeptisk takka me ja, for ka andre alternativ hadde me? Naar me landa paa flyplassen i Delhi blei me moett av en smilende fyr med INGEBORG PAASKE paa et skilt. Han kjoerte verdens mest sjarmerende og skranglete bil, og me forstod kor langt vekke fra Stavanger me befant oss. Saa bar det inn i byen, mellom kuer, hunder og blinde menn og inn i et mylder av smaagater, kaos, mennesker, farger og lyder. Her, inne i et smug av en gate, ligge hotellet vaart, og me moette Sunny. Som naa vise det seg e en utrolig dyktig, snill og omtenksom mann. Me drakk chai med han inne paa det lille kottet av et kontor i en time minst og prata om livet og The Norwegians Tigers. Me har blitt doept The Tigeresses. Brikkene har falt paa plass i loepet av dagen. ting skjer utrolig fort, men samtidig ganske seint. Mye maa ordnes for en liten ting, men det skjer i en voldsomt fart. Plutselig satt vi paa et reisebyraa og hadde bestilt en 15 dagers rundtur i Tigrenes fotspor. Saa ble vi dratt paa en tur i New Delhi, noe som me egentlig va for troette te men jaja. Ting skjer saa fort at me klare ikkje tenke og faar ikkje frem et nei foer det e for seint. Men alt e vel, me blir godt tatt vare paa, og India saa langt e ganske utrolig. Kort sagt akkurat saann som du ser det paa film (synes Helene hvertfall).

Ellers har vi blitt noen lystloegnere for aa tilfredsstille innpaaslitne indere sine spoersmaal. Vi er baade psykologistudenter, har faatt studentrabatt paa et kort vi skal fakse senere og er bestevenn med The Tigers (vi har bare moett Jonas).

Men som Sunny sier: Don't worry, chicken curry!

Imorgen reiser vi til Bikaner sammen med vaar sjofoer, Rajh, Kongen, eller The King som vi kaller ham.

REISEFEBER

Eg har aldri forstått det utrykket heilt. Men eg tror eg forstår det nå. Eg skjelve nesten, eg har definitivt høyere puls enn normalt, humøret mitt svinge, eg e redd, eg e lykkelig, eg e spent, eg e trøtt, eg e rastløs.

Eg e så klar, me e så klar. Men samtidig så sykt ikkje klar! Kordan kan me ver mer klar? Men kordan kan me ver klar i det heile tatt for noe som det me går imøte?

Du syntes kanskje eg overdrive litt i dette innlegget, men eg e heilt  sikker på hvis du hadde muligheten te å skrive ner alle dine ville tanker, dagen før du ska "heilt aleine" te totalt ukjente, ville, utenkelige strøk, hadde sikkert du og holdt på å klikke.

Nå e det bare ein ting å sei; god natt, håpe me sove godt (liksom) . Og så ses me nok i New Delhi på fredag, litt svette og skremte og sjokkerte, men heilt sikkert egentlig fine i formen.

ps: eg e ikkje ferdig me å pakke. Ifølge Mamma blir eg aldri ferdig me å pakke.