Eg har aldri forstått det utrykket heilt. Men eg tror eg forstår det nå. Eg skjelve nesten, eg har definitivt høyere puls enn normalt, humøret mitt svinge, eg e redd, eg e lykkelig, eg e spent, eg e trøtt, eg e rastløs.
Eg e så klar, me e så klar. Men samtidig så sykt ikkje klar! Kordan kan me ver mer klar? Men kordan kan me ver klar i det heile tatt for noe som det me går imøte?
Du syntes kanskje eg overdrive litt i dette innlegget, men eg e heilt sikker på hvis du hadde muligheten te å skrive ner alle dine ville tanker, dagen før du ska "heilt aleine" te totalt ukjente, ville, utenkelige strøk, hadde sikkert du og holdt på å klikke.
Nå e det bare ein ting å sei; god natt, håpe me sove godt (liksom) . Og så ses me nok i New Delhi på fredag, litt svette og skremte og sjokkerte, men heilt sikkert egentlig fine i formen.
ps: eg e ikkje ferdig me å pakke. Ifølge Mamma blir eg aldri ferdig me å pakke.
JESS eg e den første followeren dokkers på bloglovin. Eg glede meg på dokkers vegne!! Og glede meg te å lese ka dokk oppleve. ILU
SvarSlettTenker på dere og kommer til å sove dårlig de kommende nettene. Ha en flott reise med masse opplevelser og lærdom - dannelsesreise ? Y
SvarSlettflotte bilder - tusen takk for at dere får oss til å oppleve litt av India med dere. Ying
SvarSlett