Fra helvete til himmelen på 3 dager.

Hei verden. Hei Mr. Clooney

Vi forlot Hanoi via skinner rettet mot sør. Våre høyreiste guttevenner fikk et smertelig møte med vietnamesiske tog og de korte sovesengene. Etter en 14 timers tur med spooning med deres nyinnkjøpte kassegitarer steg de støle av toget og klaget overasskende lite. Tutingen og eksosen i Hanoi var med et erstattet med den søvnige byen Dong Ha og dens enda søvningere innbyggere, samt noe som liknet 99 prosent luftfuktighet. Så hva gjorde vi så i Dong Ha? Jo, vi skulle på ukjent vis komme oss ner i Vinh Moc tunellene 20 km utenfor byen. Heldigvis er det alltid noen som vil tjene penger på sånne som oss, og vi ble fort tilbudt guidet tur inkludert transport for nette 70 dollar. det sa vi nei til og prutet det ned til 900 000 dong, noe som tilsvarer ca 240 kroner tror vi. Så cruiset vi avsted med vår kjekke skorsteinsrøykende guide og inn i det grønne, flate landskapet midt i midten av Vietnam som også er kjent som the DMZ, den demillitæriserte sonen. Dette området som strekker seg fra kina havet i øst og til grensen til Laos i vest, samt 10 km til nord og 10 km mot sør fra Bai Ha elven (eller noe sånn), er det området av landet som har sett kanskje mest krig det siste århundret. Under Vietnamkrigen var det her det kommunistiske nord, møttet det amerikansk kontrollerte sør. Da krigen tok av gikk landsbyene som fantes nord i DMZ under bakken. Bokstavlig talt. Det var dette fenomenet vi skulle ut å se. Vinh Moc tunnelene er et av de hundre tunnelkompleksene i området hvor en landby på rundt 1000 mennesker sov, spiste, leste, holdt møter og oppholdte seg inntil 23 meter under bakken , i bekmørket (kun opplyst av fakler og sterinlys) i 5 hele år! Guiden vår tok oss ned i de trange gangene, og våre høyreiste guttevenner måtte nok en gang lide for sin høyde ettersom taket ikke var høyere enn 1.70 meter. Nede i de klaustrofobiske tunnelene var vi vitne til 2 skorpioner og ved en av utgangene støttet vi på en grønn slange. Det var ganske skummelt syntes ingeborg, litt fordi hun fikk masse dogg på de store brillene sine pga all fuktigheten, litt fordi hun plutselig var klar over at det fantes skorpioner der hun gikk, og kanskje mest fordi det var en mindblowing, skummel og utrolig opplevelse. Ikke et medlem av den lille gruppen med norske turister kunne gripe at det har bodd hundrevis av familier i frykt i bekmørket titalls meter under bakken. Det kan ikke ha vært greit å ha klaustroforbi om en var innbygger i Vinh Moc på 70 tallet!
Men det er eller var som gudien vår gang på gang påpekte:. Det handelt om TO BE OR NOT TO BE. Gikk en ikke under bakken ville amerikanske bombefly/hellikoptere fort gjøre slutt på en.

Samme dag som vi fikk et unikt innblikk i hvordan lokalbefolkningen "taklet" krigen, toget vi videre til den historiske byen Hue og dens forbudte by. Her møtte vi en amerikansk veteran som gikk rundt med US ARMY caps og et stort amerikansk flagg på ryggen.  Interesant nok, men ingenting har til nå toppet  opplevelsen av å være 20 meter underbakken og drittredd. 

Nå befinner vi oss i idylliske Hoi An og her kan vi se for oss å bli en del dager til. Dette er en perle av en vietnamesisk by, som pga sammarbeid fra begge sider ikke ble ødelagt under den siste krigen. Her er det rolig og vakkert, og det hele minner litt om en by i Sør Frankriket. Ja nå har vi det deilig.